Historier om ekskludering

Denne øvelsen er bygget opp rundt noen historier om utestenging i skolen. Vi inviterer dere til å diskutere historiene med utgangspunkt i følgende spørsmål:

Hva sitter du igjen med etter å ha lest/hørt disse historiene?
På hvilken måte tenker du at de hendelsene eller situasjonene som blir beskrevet, bryter med menneskerettighetene? Vis til aktuelle artikler i funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon
Hva kunne skolen/e ha gjort annerledes?
Har du forslag til noe elevene kunne ha bidratt med?

Lesetips:

1. Amandas historie

Mitt navn er Amanda, og dette er min historie. Jeg ble født som eldste jente i en søskenflokk på tre, i ei lita bygd der alle kjenner alle. Oppveksten min husker jeg som trygg og god.

Da jeg skulle begynne på skolen, fikk foreldrene mine spørsmål om jeg burde gå på spesialskole. Men hva blir konsekvensen hvis du tar noen ut av nærmiljøet? Da hadde jeg som barn mistet forankringen på mitt eget hjemsted, og den tryggheten dette gir. Jeg ville ikke kjent mine jevnaldrende, og de og andre folk i byga, ville ikke kjent meg.

Foreldrene mine tok valget og kampen om å få la meg få gå på min egen nærskole. Noe jeg i dag, er glad for at de gjorde. Jeg var en naturlig del av klassen, både i undervisningen og i friminuttene.

Jeg visste ingenting om at det at jeg fikk den samme skolegangen og det sosiale livet som de andre elevene, er en grunnleggende menneskerett. Jeg visste heller ikke at altfor mange funksjonshemmede opplever at disse rettighetene blir brutt.

Utfordringene begynte på ungdomsskolen. Særlig ble gymtimene etter hvert et gjentagende problem. Dette er timer som blir en sosial arena der samtalene blir friere, og det lages avtaler om å treffes etter skoletid. Får du ikke muligheten til å delta her, faller du fort utenfor. Noe som delvis også var konsekvensen for min del.

I 8. klasse ble jeg plutselig tatt ut av undervisningen for å bli plassert i eget rom der jeg skulle øve på rettskriving på en datamaskin. Jeg? Som aldri har hatt problemer med rettskriving?

For en del funksjonshemmede elever, stopper faktisk utdannelsen etter 10. klasse. For meg var ikke det et alternativ. Men på videregående opplevde jeg at en lærer tok meg til side og sa rett ut at jeg aldri burde gått i ordinær skole, men heller gå på spesialskole som var tilpasset «slike som meg». Men nå har jeg blitt såpass herdet at jeg tør å si ifra. Si ifra om at dette ikke er greit.

Jeg har etter hvert fullført skole og utdannelse, og har i dag i en jobb jeg stortrives i.

Min historie har endt bra, men det har ikke kommet av seg selv. Det har vært mange, lange kamper, og flere vil det sannsynligvis bli.

Som funksjonshemmet og rullestolbruker, blir mange kvaliteter jeg har, hvisket ut. Rullestolen og funksjonsnedsettelsen får fokus, og andre kvaliteter kommer i bakgrunnen. Jeg ser på meg som en hyggelig og omgjengelig person. Intelligent og målrettet. Men hva hjelper det, når andre ser på meg og andre funksjonshemmede som rare og dumme. Som noen med dårlig livskvalitet og uten en framtid? For er det virkelig slik?

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon sier helt tydelig at funksjonshemmede skal ha de samme grunnleggende rettighetene og mulighetene som alle andre. Vi skal kunne delta på alle arenaer i samfunnet. Dette er fine idealer, men i praksis blir menneskerettighetene brutt hver eneste dag. Ikke bare i skolen, men overalt i samfunnet og gjennom hele livet. Men det er det ikke så mange som vet.

Jeg vil at flere skal lære om menneskerettighetene, og hvordan virkeligheten ser ut. Derfor har jeg vært med på å lage dette kurset, med lesestoff og øvelser. Jeg håper det kan være med på å gi deg noen nye tanker!

2. Skoleskirenn

Då det var skoleskirenn på barneskolen, vart eg kvart år send ut i ei lita løype for meg sjølv, ved siden av den vanlige løypa. Ei lita løype der jeg gikk rundt helt aleine. Lærarar og enkelte foreldre stod rundt løypa og heia, mens eg stavra meg fram, det eine beinet kortare enn det andre (…) Der hangla jeg meg fram, men det tyngste med turen var ein skam så stor at det knapt var plass til henne i barnekroppen. Eg var så aleine og klønete i løypa, og alle såg meg på mitt mest usikre og sårbare. Skamma hang over heile meg. Etterpå, når pokalar vart delte ut, vart eg alltid ropt opp som ein vinnar. Heller ikkje då fikk eg vere i fred. Namnet mitt vart sagt høgt, eg måtte halte meg fram og ta imot pokal, for eg var vinnar i ei klasse som bare var for ein. (…) I denne kortare, meiningslause løypa skulle eg vere vinnaren. Kvart jævla år. Kvifor kunne eg ikkje heller fått ein jobb i arrangementet av rennet, tatt tidene, skrive ei tale, gjort noko eg faktisk kunne få til? Det er ikkje til å forstå. Eg hadde gode evner eg kunne fått vise fram til dei andre og for foreldra som kom for å sjå på. Folk kunne ha klappa for noko eg faktisk fekk til. […]

Fra Bjørn Hatterud: Mjøsa rundt med mor – ei livsreise. Samlaget 2020

3. Martine Eliasson – ei lita jente med store drømmer

Jeg var ei lita jente med store drømmer, høye ambisjoner og klare mål. Når jeg ble stor, skulle jeg å bli statsminister. Jeg skulle bestemme hvordan samfunnet skulle være – akkurat som jeg bestemte hjemme. Men da jeg begynte i barnehagen, endret det seg. De voksne hadde satt merkelapper på meg som skulle definere hvem jeg var og hva jeg skulle bli. Jeg ble for dem et barn med spesielle behov, et barn som trengte ekstra omsorg, et barn som skulle snakkes om, men aldri til – bare fordi jeg satt i rullestol. Jeg kjente meg annerledes. Jeg kjente meg som et objekt med produksjonsfeil og gjennom oppveksten skammet jeg meg unødvendig mye. Jeg skammet meg fordi jeg ikke fikk ha gymtimene sammen med de andre i klassen, men måtte trene på treningsrommet sammen med assistenten min. Jeg skammet meg da jeg ikke fikk gå på turn med vennene mine, men gikk på malerverksted, fordi jeg fikk høre at det passet bedre for sånne som meg. Jeg skammet meg da jeg ikke kom meg ned til ungdomsklubben, fordi de ikke hadde en rampe. Jeg skammet meg da jeg måtte ha med mamma på klasseturer, fordi jeg ikke fikk assistent. Hver gang jeg møtte disse barrierene – fikk jeg et slag i magen og en tro på at det var noe galt med meg.

Fra forordet til Martine Eliassen i Fritid for alle – uten fordommer. Redd barna 2021

4. Utdrag fra Mikkel Øyens Idiotene

De hjelper ham opp etter at de har spent ben på ham. Holder ham oppe etter at de har slengt ham mellom veggene. Henter krykkene som ble sparket vekk. Lar ham bruke tiden han trenger bort til den elektriske rullestolen, småprater med ham mens han fester krykkene til stativet, kaller ham kompis og gir ham kameratslige klapp på skulderen, som er øm etter at han ble dyttet inn i murveggen. Nå står de rundt ham, ser ham gjøre seg klar for å komme seg vekk, de er ikke truende, ikke angrende, ikke lattermilde, de har latt ham falle og hjulpet ham opp igjen.

Fra Mikkel Øyen, Idiotene, side 81. Cappelen Damm 2024

6. Mitt barn har ikke «spesielle behov». Hun har menneskelige behov.

Av Christina Pettersen, først publisert i Aftenposten 10. oktober 2022 (Mitt barn har ikke «spesielle behov». Hun har menneskelige behov. (aftenposten.no))

Datteren vår får ikke en likestilt skolehverdag. Det gjør vondt å se på.

Tusenvis av barn har begynt på skole denne høsten. Blant dem er også barn med fysiske funksjonsnedsettelser. Dessverre møter mange av disse barna skolebygg som fører til ekskludering.

For de aller fleste foreldre er det knyttet spenning til når barna skal begynne på skolen. Som mor til en seksåring som er avhengig av rullestol, har jeg vært litt ekstra spent. Jeg må innrømme at møtet med en ny skolehverdag har vært vanskelig.

Lovfestet rett

Alle barn har en lovfestet rett til å gå på sin nærskole. Loven slår også fast at alle elever skal kunne benytte skolebygget og skolens uteområde, og at enkeltgrupper ikke skal skilles ut med spesialtilpassede løsninger.

Vi ser nå at datteren vår ikke får en likestilt skolehverdag. For eksempel er korridoren de andre barna går gjennom til gymsalen, ikke fremkommelig for henne, og hun må ta en annen og mer kronglete vei. I skolegården finnes det ingen lekeapparater hun kan bruke, selv om den nylig er oppgradert. Som mamma gjør det vondt å se på.

Jeg må innrømme at møtet med en ny skolehverdag har vært vanskelig

Ikke unik situasjon

Mitt barn har ikke «spesielle behov». Hun har menneskelige behov. Og hun har den samme rett, og plikt, til å være på skolen som alle andre barn.

Vår situasjon er ikke unik. De færreste skolene i Norge er universelt utformet – kun 35 prosent, viser en rapport fra Unge funksjonshemmede fra 2021. Samtidig mangler mer enn 80 prosent av skolene planer og tiltak for å bli universelt utformet.

I dag er prosessen for å få byggene tilpasset funksjonshemmede i de fleste tilfeller reaktiv: Skolene venter med å kartlegge tilpasningsbehov til de får en elev med funksjonsnedsettelser på klasselisten.

Vår dialog med skolen startet allerede for to år siden – initiert av oss. Det har aldri vært koblet på noen med byggeteknisk kompetanse. Skoleledelsen er imøtekommende, men de eier hverken bygget eller har spesialkompetanse.

Må leve med midlertidige løsninger

Den reaktive måten gjør at det ikke tenkes ut helhetlige løsninger. Slik blir ofte det enkelte barnet prøvekanin for skolen – og løsningene et lappeteppe.

Dagens praksis gjør også at disse barna ofte må leve med midlertidige løsninger i måneder før skolen møter de lovfestede kravene. Dette fører til ekskludering.

Elever får ikke vært med i gymtimen fordi de ikke kommer til, eller blir stående og se på de andre leke i skolegården. Det rammer også de voksne: foreldre som ikke kan hente barnet sitt, eller skoler som indirekte kan velge ikke å ansette kvalifiserte personer.

Bufdir har laget et veikart for hvordan skolene kan bli universelt utformet innen 2030.

Ja, skolen må ta ansvar. Men de kan ikke gjøre noe uten økonomisk støtte fra kommunen, en støtte som igjen må bevilges fra staten. I statsbudsjettet ser vi fortsatt ingen midler til å realisere dette veikartet. Det er på høy tid at dette prioriteres.

Jeg ønsker meg en skole der alle barn får lov til å være barn, som ansetter personer ut ifra kompetanse – og der alle i nærmiljøet er like velkommen.

Mangfold, inkludering og kampen mot mobbing skal stå sterkt i skolen. Skolen har en unik posisjon og påvirkningskraft til å endre holdninger til funksjonshemmede.

Det er umulig så lenge byggene ikke er tilgjengelige for alle.

Tilleggsoppgave

Ønsker dere å jobbe videre med denne metoden? Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har laget et godt oppgavesett med case. Her blir dere presentert for tenkte elevsituasjoner og får i oppgave å diskutere om disse er i tråd med menneskerettighetenes beskrivelser av inkludering. Hvis ikke: Hva kan man gjøre for å sikre inkludering.

Oppgavene er tilgjengelige på Bufdirs nettsider: caser-utdanning-pdf (bufdir.no)