Rettigheter, plikter og overvåkning

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon inneholder ikke noen nye, særskilte rettigheter, men skal bidra til at også personer med funksjonsnedsettelser får sine menneskerettigheter oppfylt. Konvensjonen innebærer at borgerne har rettigheter, mens myndighetene har plikter. 

Signering, ratifisering, inkorporering og tolkningserklæringer

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser ble vedtatt av FN i 2006 og trådte i kraft i 2008. Arbeidet med å utforme konvensjonen pågikk gjennom flere år, og funksjonshemmedes egne organisasjoner var sterkt representert i arbeidet, under slagordet Nothing about us without us!

Norge underskrev konvensjonen i 2007. Det betyr at Norge sluttet seg til innholdet i konvensjonen, uten selv å forplikte seg til å følge den. Etter signeringen i 2007 gjorde norske myndigheter en vurdering av konsekvensene av å følge konvensjonen. Deretter ble den ratifisert i 2013. Når en stat ratifiserer en konvensjon, er den forpliktet til å følge reglene som står i konvensjonen.

Det er norske myndigheters ansvar å sørge for at menneskerettighetene til norske borgere blir beskyttet. Myndighetene har en plikt til å følge opp og innfri funksjonshemmedes menneskerettigheter, og ikke bryte dem. I dette arbeidet skal funksjonshemmede selv medvirke, det vil si at myndighetene skal involvere og rådføre seg med funksjonshemmedes egne organisasjoner i alt fra lovarbeid til politikkutforming. Myndighetenes forpliktelser innebærer også å drive opplæring overfor alle som har et ansvar for funksjonshemmedes livsvilkår.

Norske myndigheter har ratifisert konvensjonen med noen forbehold, som dreier seg om vergemål, samt tvang og makt. Slike forbehold kalles tolkningserklæringer, og betyr at Norge har reservert seg mot konvensjonens krav på disse områdene, fordi man tolker at konvensjonen er i tråd med norsk lov. Norge har heller ikke ratifisert den frivillige tilleggsprotokollen til konvensjonen, som gir enkeltpersoner tilgang til å klage til FN ved brudd på menneskerettighetene. Utover dette har norske myndigheter forpliktet seg til å følge alle konvensjonens krav.

Norge har foreløpig ikke inkorporert konvensjonen. Det vil si at den ikke er en del av norsk lov, slik for eksempel barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen, som er inkorporert i menneskerettsloven. Dette innebærer at hvis det er motstrid mellom disse konvensjonenes krav og norsk lov, er det konvensjonens krav som gjelder. CRPD er den eneste av FNs diskrimineringskonvensjoner som ikke er gjort til norsk lov. Det betyr i praksis at funksjonshemmedes menneskerettigheter har lavere status enn andre gruppers rettigheter.

Et ansvar på alle myndighetsnivåer

Plikten til å følge opp menneskerettighetene ligger på alle myndighetsnivåer. Regjeringen har det øverste ansvaret, men også andre offentlige instanser og tjenesteutøvere har et ansvar. Det vil si at plikten også gjelder fylker og kommuner, og hver enkelt ansatt som jobber med tjenester og tilbud til mennesker. Dette innebærer for eksempel ansatte i NAV, på skoler, i helsesektoren med mer.

I skolen, for eksempel, ligger det overordnede ansvaret for å etterleve regelverket hos skoleeieren. I grunnskolen er det kommunen som er skoleeier, og på videregående er det fylkeskommunen. Rektor på en skole har ansvar for at undervisningen blir gjennomført i tråd med lovverk og vedtak. Den enkelte lærer har stor betydning for det som skjer innenfor klasserommets fire vegger, og for elevers hverdag og læringsutbytte, og har dermed også et ansvar.

Vi kan alle ta et ansvar

Det ansvaret vi omtaler over, er juridisk, men vi vil minne om at det også er moralsk og kulturelt. Til å overholde rettigheter, innfri dem, opplyse om dem og bidra til en menneskerettighetskultur.

Det betyr at vi alle kan ta et ansvar. Vi kan velge om vi vil stoppe opp og gjøre det vi kan der vi er, for at funksjonshindrede i våre omgivelser skal få oppfylt sine menneskerettigheter. Vi kan velge om vi vil tolerere at elever med rullestol ikke får være med på klassetur, eller om vi vil gjøre det vi kan for at turen legges til et sted som er tilgjengelig for alle. Vi kan velge om vi vil tie eller si ifra når vi ser at elever holdes utenfor fellesskapet. Alle kan bidra med noe. Sammen kan vi sørge for at enda flere rettigheter blir oppfylt, og for å bygge en menneskerettighetskultur.

Overvåkning av menneskerettighetene i Norge

FN anbefaler alle stater å ha en nasjonal institusjon for menneskerettigheter som fremmer og beskytter menneskerettighetene nasjonalt. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har som oppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig. I dette ligger det å bidra med fagkunnskap og gi råd og veiledning, slik at statens myndigheter kan ivareta sitt menneskerettslige ansvar best mulig. NIM rapporterer jevnlig til FNs ulike menneskerettskomiteer.

I Norge har vi dessuten et Likestillings- og diskrimineringsombud, som skal fremme likestilling og hindre diskriminering. Ombudet har ansvar for alle diskrimineringsgrunnlagene – kjønn, graviditet, etnisitet, religion, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder. En del av dette arbeidet handler om å overvåke Norges oppfølging av FNs konvensjoner, dvs kvinnekonvensjonen, rasediskrimineringskonvensjonen og konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter. Vi har et eget Barneombud som følger opp barnekonvensjonen.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Likestillings- og diskrimineringsombudet er de viktigste aktørene til å følge med på menneskerettighetene i Norge. De undersøker status og lager rapporter, og gir innspill til norske myndigheter og til FN.

Her kan du lese Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport til FN fra 2015.

Diskrimineringsnemnda er også en viktig instans. Nemda har i oppgave å vurdere klager på diskriminering, trakassering og gjengjeldelse, og kan avgjøre om regelverket på disse områdene er brutt. Nemda kan kreve at diskriminerende tiltak stoppes og idømme bøter og erstatning.

Sivilsamfunnets rolle

Sivilsamfunnet er det vi kaller frivillige organisasjoner og interessegrupper som påvirker samfunnet på frivillig basis. Mange frivillige organisasjoner i Norge definerer seg som menneskerettsorganisasjoner, det vil si at de har satt seg som mål å jobbe for å fremme menneskerettighetene. Flere av interesseorganisasjonene jobber aktivt for å bidra til at funksjonshemmede får oppfylt sine menneskerettigheter. Arbeidet dreier seg både om å dele kunnskap basert på funksjonshemmedes egne erfaringer, melde fra om brudd på rettighetene, gi innspill til myndighetene og drive opplæring av ulike offentlige instanser.

Funksjonshemmedes interesseorganisasjoner var sterkt representert da FN utarbeidet Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon, og har rett til å medvirke i statenes arbeid med å sørge for at innbyggerne får sine rettigheter innfridd. I Norge er det etablert egne kommunale og fylkeskommunale råd for funksjonshemmede. På nasjonalt nivå settes det ofte ned egne utvalg, der funksjonshemmede er representert, når det skal jobbes med politikkutforming, utredninger eller lovarbeid. Et eksempel på dette, er den offentlige utredningen På høy tid, som undersøkte hindringene for at funksjonshindrede kan delta i samfunnet, og kom med klare anbefalinger til tiltak.

Sivilsamfunnet rapporterer også om sin vurdering av situasjonen til FN – disse rapportene kalles gjerne skyggerapporter. I forbindelse med at Norge ble hørt om sin oppfyllelse av funksjonshemmedes menneskerettigheter i FN i 2019 skrev 125 norske organisasjoner av funksjonshemmede en felles skyggerapport. Flere av organisasjonene var også til stede i Geneve under høringen i FN.

Her kan du lese sivilsamfunnets skyggerapport til FN fra 2019 (pdf)

FNs overvåkning av norske myndigheter

FN kommer jevnlig med anbefalinger om hvordan norske myndigheter kan overholde menneskerettighetene bedre.

Hver menneskerettighetskonvensjon har en komité, som består av eksperter på det området konvensjonen gjelder. Komiteene har ansvar for å sjekke om de statene som har forpliktet seg til konvensjonen, følger det som står i den. Statene forplikter seg til å levere rapporter til komiteen hvert fjerde år. Både myndighetene, andre offentlige instanser og funksjonshemmedes organisasjoner kan sende inn rapporter. Deretter må norske myndigheter møte FN-komiteen i Genève til en høring. Det vil si at de må legge fram rapporten og svare på spørsmål fra komiteen. I mars 2019 var norske myndigheter i Geneve på høring om status for menneskerettighetssituasjonen til funksjonshemmede i Norge.

Etter høringen kommer FN-komiteen med sine synspunkter og anbefalinger til norske myndigheter om hvordan de kan jobbe bedre for å overholde det som står i konvensjonen. Norge fikk en slik rapport fra FN-komiteen i mai 2019.

Her kan du lese FNs anbefalinger til Norge fra 2019 (pdf).

I etterkant av høringen reiser FNs spesialrapportør på området på offisielt statsbesøk for å vurdere situasjonen. I oktober 2019 var FNs spesialrapportør for funksjonshemmedes rettigheter, Catalina Devandas, på offisielt Norgesbesøk.

Etter statsbesøket samles konklusjonene fra alle rapportene og innspill fra FNs spesialrapportør på området, i en egen rapport. Norge har også fått en slik, konkluderende rapport.

Norge har altså fått to rapporter fra FN med en vurdering av hvordan funksjonshemmedes menneskerettigheter er ivaretatt og med FNs anbefalinger. Begge disse rapportene anerkjenner Norges sterke juridiske og politiske system, og myndighetenes engasjement og innsats for å fremme og beskytte funksjonshemmedes rettigheter. Samtidig blir norske myndigheter kritisert for flere alvorlige og systematiske menneskerettighetsbrudd, og for at det er et stort gap mellom vedtatt politikk og den praktiske virkeligheten. FN er også bekymret for at Norge ikke har tatt CRPD inn i norsk lov på lik linje med andre konvensjoner.

FNs konklusjon er at funksjonshemmede i Norge fremdeles ikke er likestilt med andre norske borgere, og at praksis viser at vi ikke har tilgang til de samme rettighetene og mulighetene som andre.

Refleksjonsspørsmål: