Menneskerettighetene – hva og hvorfor

Menneskerettigheter er rettigheter som verdenssamfunnet har blitt enige om at hvert eneste menneske skal ha. I dette kapittelet kan du lese om menneskerettighetenes opprinnelse, hva de handler om og hva målet med dem er.

Grunnleggende rettigheter

Det å ha en rettighet betyr at man har krav på noe fordi det er beskrevet i en lov eller en annen form for regelverk. Rettigheten kan gjelde enkeltpersoner eller grupper, og innebærer at en part, ofte myndighetene, har en plikt til å sørge for at rettigheten blir oppfylt.

Når vi snakker om menneskerettighetene i dette kurset, snakker vi om vår tids internasjonale menneskerettigheter som FN og andre internasjonale organisasjoner har vedtatt at hvert eneste menneske skal ha. Det gjelder grunnleggende rettigheter, som retten til mat, til frihet, til ikke å bli diskriminert, til å delta i samfunnet, til sikkerhet og til nødvendige minimumsstandarder som skal verne oss mot sult og nød. Menneskerettighetene skal sikre at menneskers grunnleggende behov blir oppfylt, og at vi kan ytre oss fritt uten frykt for vold og straff.

Menneskerettighetene er universelle. Det betyr at hvert eneste menneske har de samme rettighetene, og bygger på at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. Menneskerettighetene verner absolutt alle, uavhengig av kjønn, hudfarge, religion, etnisk tilhørighet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet. Målet med menneskerettighetene er å sikre alle mennesker menneskeverdige liv.

I vår tid og i vår del av verden tar vi gjerne slike rettigheter for gitt. Når vi tenker på hvert enkelt barn som blir født, er det naturlig for oss å tenke at disse barna har lik verdi og skal ha de samme universelle rettighetene. Samtidig vet vi at det er forholdene der de vokser opp som avgjør om barn får de samme mulighetene i livet. Dette bunner i om de vokser opp i velstand eller fattigdom, om de lever i områder med fred eller krig, med frihet eller ufrihet.

Lange tradisjoner

Vår tids tanker om frihet og menneskeverd har dype røtter i tidligere samfunn og kulturtradisjoner, helt fra før vår tidsregning. Begrepet menneskerettigheter oppsto først i opplysningstiden, med datidens fokus på ytringsfrihet, likhet for loven, religionsfrihet og demokrati. Fram til vår tid har det imidlertid kun vært en mindre elite som har nytt slike rettigheter, og mange folkegrupper har vært utestengt. Gjennom tidene har det vært stadige kamper der undertrykte grupper har kjempet for å få sine rettigheter befestet.

Under annen verdenskrig kulminerte diskrimineringen av folkegrupper med Hitlers raseteori og etnisk rensing. Folkemordene på jøder, romfolk, funksjonshemmede, homofile og andre grupper bunnet i tanken om den ariske rasens overlegenhet, mens andre grupper ble ansett som undermennesker.

Etter andre verdenskrig samlet verdenssamfunnet seg om at slike overgrep aldri måtte skje igjen, og at fred, frihet og menneskeverd måtte beskyttes. FN ble etablert i 1945 for å sikre internasjonalt samarbeid for fred og sikkerhet. Etter hvert ble FNs arbeid også dreid mot sosial og økonomisk utvikling og menneskerettigheter. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt i 1948. FN har i dag 193 medlemsland – det vil si at FN og menneskerettighetene har global tilslutning.

Verdenserklæringen er det viktigste grunndokumentet for våre menneskerettigheter i dag, med sitt tydelige verdigrunnlag basert på menneskeverd, likeverd og ikke-diskriminering. Verdenserklæringen tydeliggjør statenes ansvar for at alle innbyggere skal få oppfylt sine menneskerettigheter.

Verdenserklæringen og konvensjonene

FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter består av 30 artikler som definerer hva som menes med menneskerettigheter. Vi kan dele menneskerettighetene inn i to kategorier: De politiske og sivile rettighetene og de sosiale, økonomisk og kulturelle rettighetene. Eksempler på sivile og politiske rettigheter er retten til ikke å bli fengslet uten lov og dom, og til ikke å bli torturert, trosfrihet, stemmerett og ytringsfrihet. Eksempler på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er retten til arbeid, utdanning og en akseptabel levestandard.

Menneskerettighetene, slik de er beskrevet i Verdenserklæringen, er idealer uten juridisk bindende kraft. For å forplikte statene til å realisere rettighetene, jobbet FN videre med juridisk bindende konvensjoner. I 1966 vedtok FN konvensjonen om avskaffelse av rasediskriminering, konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Gjennom FNs arbeid med å følge opp menneskerettighetene ble det etter hvert klart at enkelte samfunnsgrupper fortsatt var særlig utsatt for menneskerettighetsbrudd. Man innså at disse gruppene trengte et tydeligere vern. For eksempel sier Verdenserklæringen at alle har rett til å gå på skolen, men i mange land får ikke jenter utdanning, eller skolene har hindringer som trapper og terskler som gjør at rullestolbrukere ikke kommer seg inn. FN vedtok å lage flere konvensjoner som konkretiserte menneskerettighetene for de gruppene som ble utsatt for slike menneskerettighetsbrudd.

Noen av disse konvensjonene er FNs barnekonvensjon, FNs kvinnekonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonene gjør det tydelig at både politiske rettigheter og sivile og økonomiske rettigheter skal innfris for de gruppene konvensjonene gjelder. De beskriver også hvordan rettighetene skal innfris.

De statene som slutter seg til konvensjonene forplikter seg til å innfri befolkningens menneskerettigheter, slik konvensjonene beskriver. FN har etablert egne komiteer som overvåker at statene overholder sine forpliktelser. 

---

”Hvor, når alt kommer til alt, begynner menneskerettighetene? På små steder, nær hjemmet – så nært og så lite, at de ikke sees på noen verdenskart. Men de er den enkelte persons verden, nabolaget han bor i, skolen eller høgskolen han går på, fabrikken, gården eller kontoret der han jobber. ”

– Eleanor Roosevelt 1958. Sitatet er forkortet og oversatt av Amnesty Norge.

---

Eleanor Roosevelt ledet arbeidet med å utforme komitéutkastet til FNs menneskerettighetserklæring, ratifisert i 1948. Roosevelt var politiker, aktivist og forfatter og var gift med USAs president Franklin D Roosevelt. Som førstedame levde Eleanor Roosevelt sitt eget politiske liv, med et sterkt engasjement for fredsarbeid, menneskerettigheter, likestilling og borgerrettigheter.

Visste du forresten at president Roosevelt brukte rullestol i hele sin 12-årige presidentperiode? Han fikk sykdommen Poliomyelitt som 39-åring, noe som førte til at han ble lammet i begge bena.

Refleksjonsspørsmål: