Hindringer i skoleløpet

Er du elev med funksjonsnedsettelser møter du mest sannsynlig mange hindringer hver eneste dag, gjennom hele skoleløpet. Den manglende muligheten til en likeverdig skolegang er et av temaene FN har vært bekymret for, i sin vurdering av hvordan Norge oppfyller funksjonshemmedes menneskerettigheter.

Avstand mellom idealene og virkeligheten

CRPDs artikkel 24 sier at funksjonshemmede skal ha tilgang til utdanning på lik linje med andre, slik at de kan lære og utvikle seg i tråd med egne evner og interesser, og få utviklet sitt potensial fullt ut, både faglig og sosialt. Skolene har en plikt til inkludering og tilrettelegging. Ser vi på den praktiske skolehverdagen for funksjonshemmede elever, er det stor avstand mellom disse idealene og virkeligheten. Nedenfor kan du lese litt om de største utfordringene funksjonshemmede elever møter i skolen.

Manglende universell utforming

Alt for mange skoler har fysiske hindringer som gjør at elever med bevegelseshindringer ikke har tilgang til undervisningslokalene. Dette kan dreie seg om utilgjengelige inngangspartier, klasserom, lekeområder og gamle bygg uten heis, eller heiser som står. Slike hindringer fører til at mange elever ikke får mulighet til å gå på nærskolen sin, eller ikke får deltatt i undervisningen enkelte fag. Konsekvensen er at disse elevene mister kontakten med nærmiljøet sitt og/eller ikke får undervisning i alle fag.

Segregering

Funksjonshemmede barn blir ofte tatt ut av ordinære klasser og får undervisning i egne grupper eller på spesialskoler, enten fordi skolene ikke har lokaler som egner seg eller fordi man har samlet all tilrettelegging i egne skoler eller grupper. Denne måten å organisere skolegangen på kalles segregering.

Segregeringen kan være omfattende, som når man oppretter egne skoler eller skolefløyer for barn som trenger tilrettelegging, eller delvis, som når undervisning i enkelte fag organiseres for seg. Veldig ofte ser vi også at skoleturer, gym eller heimkunnskap for eksempel, ikke er tilgjengelig for funksjonshemmede elever.

Det at barn og unge med funksjonshemning ikke får delta i skolens vanlige aktiviteter, er veldig vanlig. Konsekvensen av at elevene blir tatt ut av fellesskapet med sine jevnaldrende, er at de mister verdifull lek og sosial læring. I tillegg mister de andre elevene muligheten til å oppleve et naturlig mangfold. Funksjonshemmede blir helt usynlige i skolen og i livet for øvrig. Det gjør at det får vokse fram fordommer.

Vi vet at segregeringen øker utover i skoleløpet, det vil si at stadig flere barn faller utenfor fellesskapet etter hvert som de blir eldre. Det å bli eldre, medfører dermed økt utenforskap.

Mangelfull tilgang på tilpassede læremidler

Tilpassede læremidler kan være alt fra kommunikasjonshjelpemidler, lydbøker, hjelpemidler for synshemmede og for eksempel tekniske hjelpemidler som døråpnere og trappeheiser. Slikt utstyr mangler altfor ofte når funksjonshemmede elever begynner på skolen, og det tar gjerne lang tid å få det på plass.

For eksempel hører vi ofte om at lærebøker på punktskrift ikke kommer før etter eksamen, og at heis ikke blir montert før flere år ut i skoleløpet. Elevene som trenger bøker med punktskrift eller heis for å delta i undervisningen, risikerer å miste undervisning og muligheten til å delta sosialt.

Lav kvalitet på spesialundervisningen

I Norge har elever som trenger tilrettelagt opplæring, rett til spesialundervisning. Flere undersøkelser viser dessverre at mange elever som får spesialundervisning får undervisning med altfor lav kvalitet. Kjente utfordringer er at lærerne har lave forventninger til elevenes evner og utviklingsmuligheter.

Barneombudet lanserte i 2017 rapporten «Uten mål og mening», som handler om spesialundervisningen, slik elevene selv opplever den. Rapporten viser store mangler ved spesialundervisningen i norske skoler. Elevene beskriver at de ikke får den tilretteleggingen de trenger av skolen. Elevene forteller også om lærere som ikke har god nok kompetanse, verken faglig, pedagogisk eller relasjonelt. Ofte legges lista altfor lavt med tanke på å sette mål for elevens læringsutbytte. Et eksempel som går igjen, er elever med spesialundervisning som bruker skoletimene til å steke vafler i stedet for å lære fag.

For liten tilgang på assistanse

Elever som trenger praktisk bistand for å få gjennomført skolehverdagen, har rett til assistanse, men det er altfor ofte vanskelig å få den assistansen man trenger og har rett til. Det fører til at elever som trenger ekstra oppfølging ikke får det, og dermed mister muligheten til å delta på den måten de ellers kunne ha gjort.

Mobbing

Funksjonshemmede barn melder oftere om mobbing enn andre barn og unge. De har også færre venner og lever mer isolert enn andre.

Manglende medvirkning

Flere rapporter om funksjonshemmede barns opplevelser i skolen peker på at elevene ikke blir involvert i avgjørelser om egen skolegang og skolehverdag, og de blir heller ikke hørt om hva de selv ønsker og trenger. Avgjørelser blir tatt over hodet på dem, basert på voksnes vurdering av hva som er best. Men hvordan kan man vite hva som er barnets beste når barnet ikke er hørt? Når man ikke har gjort seg kjent med elevenes interesser, framtidsønsker og trivselsfaktorer?

Her er noen typiske eksempler: Elever blir oppfordret til å ta valgfag eller linjevalg som de ikke interesser seg for, fordi skolen har laget et tilrettelagt tilbud i akkurat det faget eller på akkurat den linja. Elever får ikke være med på klassetur, fordi man forutsetter at de ikke kan eller ønsker å være med.

Store ringvirkninger

Ekskluderende utdanning får store ringvirkninger for den enkelte elev. Uten fullført skolegang og utdanning står man dårligere rustet til arbeidslivet, til å kunne forsørge seg selv og leve et fullgodt liv som voksen. Risikoen er stor for å falle utenfor samfunnet.

Vi hører ofte funksjonshemmede fortelle om store hindringer i skoleløpet. De forteller om fysiske hindringer og manglende tro på hva de kan klare, som har ført til at de ikke har fått undervisning i alle fag. Mange har fått høre at de kan regne med et liv på uføretrygd, og har mistet troen på at de har noe å bidra med. Som unge voksne opplever de å komme til kort med tanke på å få utdanning og jobb. Konsekvensen er at unge mennesker utdannes til et liv i fattigdom og utenforskap. Det er svært alvorlig for den enkelte, men også for samfunnet som helhet.

Denne praksisen er et brudd med FN-konvensjonens krav til inkluderende utdanning, og det er også en stor urett mot hver enkelt elev. Hver gang dette skjer, bidrar det til å opprettholde et samfunn som forskjellsbehandler og diskriminerer en gruppe mennesker.

Kilder:

Refleksjonsspørsmål: