Funksjonshemmedes menneskerettigheter og hva vi ser

Fram til nå har vi vist at funksjonshemmedes menneskerettigheter blir brutt, og vi har også pekt på at disse menneskerettighetsbruddene ikke blir viet særlig mye oppmerksomhet. Mange av oss er ikke klar over forholdene, eller tenker ikke over at det er menneskerettighetsbrudd som skjer.

Menneskerettighetsbruddene vi ikke ser

Folk flest tror at funksjonshemmede i Norge ikke blir diskriminert. De vet ikke så mye om situasjonen, for eksempel når det gjelder tilgangen til offentlig transport. Samtidig er paradoksalt nok veldig mange opptatt av at funksjonshemmede skal bli beskyttet mot diskriminering.

Dette kom fram i en Fafo-undersøkelse fra 2016 om den norske befolkningens holdninger til ulike grupper i samfunnet, av forskeren Guri Tyldum (Guri Tyldum Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge 2. utgave Fafo-rapport 2019:26).

Kjersti Skarstad, som har skrevet doktorgradsavhandling, og deretter bok, om funksjonshemmedes menneskerettigheter, mener at vi har en tendens til å se på bruddene på funksjonshemmedes menneskerettigheter som naturlig og legitim forskjellsbehandling. Vi aksepterer at det skjer, fordi vi tenker at det bare må være slik. (Kjersti Skarstad: Funksjonshemmedes menneskerettigheter, Fra prinsipper til praksis. Universitetsforlaget 2019.)

Forståelsen av funksjonsnedsettelse som feil med folk

Når vi tenker på funksjonshemmede, har det vært vanlig å fokusere på individets skade eller sykdom. Dette kalles for den medisinske forståelsen av funksjonsnedsettelse. Når vi bruker dette perspektivet fokuserer vi mest på feil og mangler, og som følge av det – på alt personen ikke kan, mestrer, evner og klarer. Og fra dette ståstedet aksepterer vi premisset om at dette mennesket, som vi har definert som syk eller skadet, heller ikke kan delta i de aktivitetene eller det fellesskapet som andre deltar i. Dette tenker man nærmest som naturgitt og noe som ikke kan endres. Og dermed gjenkjenner vi det heller ikke som menneskerettighetsbrudd når funksjonshemmede blir hindret i samfunnsdeltakelse.

Slike oppfatninger kan vi kjenne igjen som fordommer som mange har til funksjonshindrede. Fordommer dreier seg ikke bare om direkte mobbing, hets og hatprat, men også om å sette merkelapper på folk, uten å kjenne dem, eller ikke å stille de samme forventninger til dem som til andre.Vi plasserer folk i en bås basert på noen få ytre trekk. Vi ser først og fremst rullestolen som Marie bruker og definerer henne som rullestolbruker og tillegger henne egenskaper ut ifra det vi ser i stedet for å se mennesket Marie som bruker en rullestol for å bevege seg fra A til B.

Mange tar utgangspunkt i at det er veldig mye en person i rullestol eller en som er kraftig synshemmet ikke får til på grunn av funksjonsnedsettelsen. Ofte blir disse fordommene generalisert. Vi tenker at personen det gjelder, eller hele gruppen funksjonshemmede ikke kan gjøre det som andre kan – delta i arbeidsliv og utdanningsløp, stifte familie eller være aktiv i idrett, politikk eller kulturliv. Vi tenker at det er naturlig at Marie er uføretrygdet, fordi hun sitter i rullestol, helt uavhengig av hvilke evner og interesser hun har. Vi ser til og med mange eksempler i media og i sosiale medier på at enkelte mener at funksjonshemmede ikke kan forvente så mye av livet som andre, og krever for mye når de ber om å få lovfestede rettigheter innfridd.

De forestillingene om funksjonshemmede som vi snakker om her, finnes ikke bare i folks hoder. Disse fordommene har også i stor grad preget hva slags politikk myndighetene fører og hvilke tiltak og løsninger som settes i verk i samfunnet. Når man retter fokus mot feilen med folks kropper, blir løsningen deretter – på medisinske og kroppslige tiltak og ikke på hvordan vi kan innrette samfunnet slik at alle kan delta. Vi har blitt vant til å tenke at tiltak for funksjonshemmede handler om rehabilitering, hjelpemidler og særtiltak heller enn å sørge for at alle får de samme mulighetene til utdanning, jobb, et sosialt liv, medbestemmelse og alt annet som utgjør et fullverdig liv.

Den medisinske forståelsen av funksjonsnedsettelse er et resultat av store medisinske og tekniske framskritt i forrige århundre. Disse framskrittene gjorde det mulig å redde liv, behandle og bidra til bedre velferd for veldig mange mennesker. Det er veldig bra. Problemet er at perspektivet henger igjen i måten vi utformer tiltak på i dagens samfunn. Og det står til dels i motsetning til de humanistiske, demokratiske og menneskerettslige idealene som vi bygger samfunnet på i dag.

Den relasjonelle forståelsen av funksjonsnedsettelse

I flere tiår har funksjonshemmedes organisasjoner og forskere som har jobbet med samfunnsforholdene for funksjonshemmede, tatt til orde for at den medisinske forklaringsmodellen må erstattes av en relasjonell forståelse av funksjonsnedsettelse. En relasjonell forståelse av funksjonsnedsettelse går ut på at funksjonsnedsettelsen ikke først og fremst er en egenskap ved en person, men noe som oppstår i forholdet mellom personen og samfunnet hen lever i. Vi kan belyse dette med noen eksempler.

Mange av oss som lever i dag ville vært sterkt funksjonshemmet og hatt dårlige livsutsikter hvis vi levde for tohundre år siden. I et jordbruks- og industrisamfunn med dårlig utbygd helsevesen, lå du for eksempel dårlig an hvis du var kraftig nærsynt og/eller hadde astma. Du kunne fått vansker med å jobbe og forsørge deg. I dag, derimot, har briller og kontaktlinser blitt allemannseie, noen velger til og med å ta synskorrigerende operasjoner. Vi har god tilgang på astmamedisiner. Det samme gjelder for mange andre tilstander som kunne vært sterkt funksjonshemmende og til og med dødelige i tidligere tiders samfunn. Vi definerer dem ikke som sykdom eller funksjonsnedsettelse i dag. Vi tar for gitt at de av oss som har kropper med slike tilstander har mulighet til full livsutfoldelse og tilgang til alle samfunnets arenaer.

Hensikten her er ikke å bagatellisere de plagene som mange har. Poenget er å vise at den forståelsen vi har av hva som er sykdom og funksjonsnedsettelse avhenger av hva slags samfunn vi lever i, og er noe som kan forandre seg. Derfor er det også mer hensiktsmessig å rette oppmerksomheten mot samspillet mellom individ og samfunn når vi definerer hva funksjonsnedsettelse er. Og når vi skal lage løsninger, så kan og bør vi alltid se etter hva vi kan gjøre på samfunnsnivå slik at alle kan delta på en likeverdig måte.

Et menneskerettslig perspektiv på funksjonsnedsettelse

Konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter gjør nettopp dette. Konvensjonen innebærer et paradigmeskifte, det vil si at den presenterer et nytt syn på funksjonshemmede. Den legger til grunn et menneskerettslig perspektiv på funksjonsnedsettelse. Konvensjonen sier tydelig at funksjonshemmede har akkurat de samme rettighetene som andre og at de skal beskyttes på lik linje med andres rettigheter. Videre sier konvensjonen at dette innebærer rettigheter på alle livsområder og i hele samfunnet. Den sier at funksjonshemmede, på lik linje med alle andre, har rett til å leve som frie og hele mennesker.

Med det innebærer konvensjonen en forståelse av funksjonshemming som en naturlig del av et menneskelig mangfold. Den legger til grunn at vi mennesker er ulike, men like mye verdt. Våre grunnleggende menneskerettigheter skal innfris, uavhengig av hva slags kropp vi har.

Denne måten å tenke omkring funksjonshemmedes rettigheter på, bygger også på tanken om at alle mennesker er gjensidig avhengige av hverandre og at rettigheter oppfylles ved at den enkelte får støtte fra fellesskapet. Slik kan vi bygge et samfunn der alle menneskers rettigheter blir innfridd – et demokratisk og humant samfunn.