Fra vugge til grav – overalt i samfunnet

Menneskerettsbruddene som funksjonshemmede opplever, skjer gjennom hele livet og overalt i samfunnet – omfanget er massivt. Like alvorlig er det at vi ikke tenker på disse menneskerettsbruddene som brudd på grunnleggende menneskerettigheter, men som naturlig forskjellsbehandling. Vi har lært å se på funksjonshemmede som annerledes – som syke og hjelpetrengende. Dermed blir situasjonen allment akseptert.

Det er ikke alle utfordringer som kan defineres som menneskerettighetsbrudd i juridisk forstand. Likevel er det viktig å ha med seg hele utfordringsbildet når vi snakker om de alvorlige menneskerettighetsbruddene funksjonshemmede opplever, og viktigheten av å ta grep for å sørge for at rettighetene blir oppfylt. Vi vil også minne om at det er brudd på menneskerettighetene når myndighetene ikke tar tak i og følger opp den uretten som skjer.

Summen av alt er større enn hver enkelt episode

Hvert enkelt eksempel på menneskerettighetsbrudd er alvorlig nok. Det ser vi for eksempel i arbeidslivet, hvor det viser seg at funksjonshemmede jobbsøkere har bare halvparten så stor sjanse til å bli innkalt til jobbintervju, som andre jobbsøkere med nøyaktig like kvalifikasjoner. Et annet eksempel er fra skolen, der vi vet at dårlig tilgjengelighet gjør at mange bevegelseshemmede ikke kan gå på nærskolen sin. Dårlig tilgjengelighet gjør også tilgangen til eksempelvis legekontor, restauranter, biblioteker og butikker temmelig begrenset, og gjør det krevende, og til dels umulig, å reise med offentlig transport.

For den som lever med funksjonshindringer dreier det seg ikke bare om enkeltepisoder. Er man funksjonshemmet, opplever man som regel tilsvarende hindringer også i barnehagen, på fritidsaktiviteter, og i idrettslag, i offentlig transport, i høyere utdanning, i politikken og organisasjonslivet, i kontakten med hjelpeapparatet, og gjennom et altfor ofte mangelfullt tilbud fra dette apparatet. Ved hvert møte, hele tiden. Hindringene er der fra fødselen, gjennom barndom og ungdomstid, som ung voksen, i voksenlivet og i alderdommen.

Noen av de hindringene funksjonshemmede møter, er veldig synlige og massive. Et eksempel kan være at det er trapp opp til skolen som gjør at elever med rullestol ikke kommer inn. Andre hindringer kan være ganske subtile og vanskelig å få øye på, som når lærere ikke forventer det samme læringsutbyttet fra funksjonshemmede barn og unge som de gjør fra andre.

I sum blir menneskerettighetsbruddene hver enkelt opplever, ganske massive. Og dette har store konsekvenser for hvordan man kan leve livet sitt. For muligheten til å leve et fullverdig liv som barn, søsken, venn, kjæreste, elev og senere student, arbeidstaker, foreldre og besteforeldre. For livskvaliteten og for selvfølelsen. Det å bli begrenset overalt og hele tiden, er en stor byrde. Diskriminering, negative forventninger til og fordommer mot funksjonshemmede kalles ofte for funkofobi, og er svært belastende for den det gjelder.

Minoritetsstress

De siste årene har miljøer som jobber med diskriminerte grupper rettet fokus mot det som kalles minoritetstress. Minoritetsstress defineres som en overopphoping av psykiske vansker blant minoriteter, og kommer av det å stadig oppleve stigma, fordommer og diskriminering fordi man er den man er, enten det gjelder etnisk eller religiøs bakgrunn, hudfarge, funksjonsnedsettelse eller andre kjennetegn man kan ha. Undersøkelser viser at opplevd livskvalitet blant funksjonshemmede er betydelig dårligere enn i befolkningen ellers. Vi vet dessuten at veldig mange funksjonshemmede beskriver at det ikke er funksjonsnedsettelsen i seg selv som skaper de største problemene. Det er de hindringene man møter i samfunnet, som gjør det krevende å leve med funksjonsnedsettelse. Og det er nettopp kombinasjonen av fysiske hindringer, krevende kontakt med hjelpeapparatet og det å bli møtt med fordommer og stigma som gjør situasjonen vanskelig.

Mikroaggresjoner

Ofte kan det være slik at den eller de som gjør at funksjonshemmede opplever belastende situasjoner, ikke har som intensjon å hindre eller krenke noen. Hindringer kan skje utilsiktet, av mangel på innsikt og til og med i beste mening. Tanken er kanskje god når en lærer, for eksempel, lager et alternativt opplegg for en elev på skoletur eller i gymtimen. Men konsekvensen er ikke god for eleven, som opplever å bli satt på sidelinjen, og risikerer ikke å få fullverdig vitnemål. Det kan også være belastende å høre kommentarer som kanskje er ment godt, men som egentlig bare framhever hvor annerledes du er. Mange funksjonshemmede forteller for eksempel at de stadig får høre hvor flinke de er som kommer seg ut, når de utfører helt dagligdagse aktiviteter som ikke krever spesielle ferdigheter.

Krenkelser som ikke bunner i en bevisst hensikt, men kommer av vaner og fordommer, kalles for mikroaggresjoner. Mikroaggresjoner skiller seg fra direkte krenkende handlinger som trakassering, mobbing og fysisk vold. Men det er viktig å merke seg at selv om de er godt ment, fører også disse handlingene til at noen opplever ubehag og/eller får begrensninger i livet sitt.

---

Jeg blir lei meg, jeg føler jeg blir sett ned på og at livet mitt ikke er verdt å leve. Jeg syns jeg blir stakkarsliggjort, og det er vondt å høre at folk sier de ikke hadde klart å være i mine sko. Jeg føler meg som en annenrangs borger. Enten er jeg ʻen heltʼ som går ute blant andre, eller så er jeg den de synes synd på. Jeg får aldri lov til å være et menneske, eller å være med selv. Hvis jeg sier jeg er fornøyd med livet mitt, så sier andre at jeg ikke bør være det.

(Kvinnelig informant, 25 år, synshemmet. Fra Fafo-rapport 2024:32, side 6)

---

Mikroaggresjoner er en stor utfordring, også samfunnspolitisk. Et av de viktigste ankepunktene fra FN til Norge går ut på at norske myndigheter overveiende omtaler funksjonshemmede som syke og hjelpetrengende og fokuserer på tiltak som setter funksjonshemmede i rollen som pasienter og brukere av hjelpeapparatet. Dermed blir forskjellsbehandlingen funksjonshemmede opplever allment akseptert.

Å tilhøre flere minoriteter – interseksjonalitet

Det å ha en funksjonsnedsettelse, dreier seg bare om en del av hvem du er. Vi har mange roller, tilhørigheter, identiteter og egenskaper, og det er ikke alltid slik at vi utelukkende passer inn i en enkelt gruppe. Sarah, som tar seg fram i rullestol, er også kvinne, og kan også tilhøre et muslimsk miljø, eller være skeiv – for bare å nevne ett eksempel. Det å tilhøre flere minoritetsgrupper samtidig kalles interseksjonalitet, og er ofte særlig belastende – du risikerer å møte diskriminering og fordommer på mange fronter samtidig, og kan falle mellom to stoler. Interseksjonalitet skaper livsbelastninger som det er viktig å være særlig oppmerksom på.

Refleksjonsspørsmål: