Rettigheter, plikter og overvåkning

Rettigheter, plikter og overvåkning

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon inneholder ikke noen nye, særskilte rettigheter, men skal bidra til at også personer med funksjonsnedsettelser får sine menneskerettigheter oppfylt. Konvensjonen innebærer at borgerne har rettigheter, mens myndighetene har plikter.

Signering, ratifisering, inkorporering og tolkningserklæringer

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser ble vedtatt av FN i 2006 og trådte i kraft i 2008. Arbeidet med å utforme konvensjonen pågikk gjennom flere år, og funksjonshemmedes egne organisasjoner var sterkt representert i arbeidet, under slagordet Nothing about us without us!

Norge underskrev konvensjonen i 2007. Det betyr at Norge sluttet seg til innholdet i konvensjonen, uten selv å forplikte seg til å følge den. Etter signeringen i 2007 gjorde norske myndigheter en vurdering av konsekvensene av å følge konvensjonen. Deretter ble den ratifisert i 2013. Når en stat ratifiserer en konvensjon, er den forpliktet til å følge reglene som står i konvensjonen.

Det er norske myndigheters ansvar å sørge for at menneskerettighetene til norske borgere blir beskyttet. Myndighetene har en plikt til å følge opp og innfri funksjonshemmedes menneskerettigheter, og ikke bryte dem. I dette arbeidet skal funksjonshemmede selv medvirke, det vil si at myndighetene skal involvere og rådføre seg med funksjonshemmedes egne organisasjoner i alt fra lovarbeid til politikkutforming. Myndighetenes forpliktelser innebærer også å drive opplæring overfor alle som har et ansvar for funksjonshemmedes livsvilkår.

Norske myndigheter har ratifisert konvensjonen med noen forbehold, som dreier seg om vergemål, samt tvang og makt. Slike forbehold kalles tolkningserklæringer, og betyr at Norge har reservert seg mot konvensjonens krav på disse områdene, fordi man tolker at konvensjonen er i tråd med norsk lov. Norge har heller ikke ratifisert den frivillige tilleggsprotokollen til konvensjonen, som gir enkeltpersoner tilgang til å klage til FN ved brudd på menneskerettighetene. Utover dette har norske myndigheter forpliktet seg til å følge alle konvensjonens krav.

Norge har foreløpig ikke inkorporert konvensjonen. Det vil si at den ikke er en del av norsk lov, slik for eksempel barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen, som er inkorporert i menneskerettsloven. Dette innebærer at hvis det er motstrid mellom disse konvensjonenes krav og norsk lov, er det konvensjonens krav som gjelder. CRPD er den eneste av FNs diskrimineringskonvensjoner som ikke er gjort til norsk lov. Det betyr i praksis at funksjonshemmedes menneskerettigheter har lavere status enn andre gruppers rettigheter.

Et ansvar på alle myndighetsnivåer

Plikten til å følge opp menneskerettighetene ligger på alle myndighetsnivåer. Regjeringen har det øverste ansvaret, men også andre offentlige instanser og tjenesteutøvere har et ansvar. Det vil si at plikten også gjelder fylker og kommuner, og hver enkelt ansatt som jobber med tjenester og tilbud til mennesker. Dette innebærer for eksempel ansatte i NAV, på skoler, i helsesektoren med mer.

I skolen, for eksempel, ligger det overordnede ansvaret for å etterleve regelverket hos skoleeieren. I grunnskolen er det kommunen som er skoleeier, og på videregående er det fylkeskommunen. Rektor på en skole har ansvar for at undervisningen blir gjennomført i tråd med lovverk og vedtak. Den enkelte lærer har stor betydning for det som skjer innenfor klasserommets fire vegger, og for elevers hverdag og læringsutbytte, og har dermed også et ansvar.

Vi kan alle ta et ansvar

Det ansvaret vi omtaler over, er juridisk, men vi vil minne om at det også er moralsk og kulturelt. Til å overholde rettigheter, innfri dem, opplyse om dem og bidra til en menneskerettighetskultur.

Det betyr at vi alle kan ta et ansvar. Vi kan velge om vi vil stoppe opp og gjøre det vi kan der vi er, for at funksjonshindrede i våre omgivelser skal få oppfylt sine menneskerettigheter. Vi kan velge om vi vil tolerere at elever med rullestol ikke får være med på klassetur, eller om vi vil gjøre det vi kan for at turen legges til et sted som er tilgjengelig for alle. Vi kan velge om vi vil tie eller si ifra når vi ser at elever holdes utenfor fellesskapet. Alle kan bidra med noe. Sammen kan vi sørge for at enda flere rettigheter blir oppfylt, og for å bygge en menneskerettighetskultur.

Overvåkning av menneskerettighetene i Norge

FN anbefaler alle stater å ha en nasjonal institusjon for menneskerettigheter som fremmer og beskytter menneskerettighetene nasjonalt. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har som oppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig. I dette ligger det å bidra med fagkunnskap og gi råd og veiledning, slik at statens myndigheter kan ivareta sitt menneskerettslige ansvar best mulig. NIM rapporterer jevnlig til FNs ulike menneskerettskomiteer.

I Norge har vi dessuten et Likestillings- og diskrimineringsombud, som skal fremme likestilling og hindre diskriminering. Ombudet har ansvar for alle diskrimineringsgrunnlagene – kjønn, graviditet, etnisitet, religion, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder. En del av dette arbeidet handler om å overvåke Norges oppfølging av FNs konvensjoner, dvs kvinnekonvensjonen, rasediskrimineringskonvensjonen og konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter. Vi har et eget Barneombud som følger opp barnekonvensjonen.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Likestillings- og diskrimineringsombudet er de viktigste aktørene til å følge med på menneskerettighetene i Norge. De undersøker status og lager rapporter, og gir innspill til norske myndigheter og til FN.

Her kan du lese Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport til FN fra 2015.

Diskrimineringsnemnda er også en viktig instans. Nemda har i oppgave å vurdere klager på diskriminering, trakassering og gjengjeldelse, og kan avgjøre om regelverket på disse områdene er brutt. Nemda kan kreve at diskriminerende tiltak stoppes og idømme bøter og erstatning.

Sivilsamfunnets rolle

Sivilsamfunnet er det vi kaller frivillige organisasjoner og interessegrupper som påvirker samfunnet på frivillig basis. Mange frivillige organisasjoner i Norge definerer seg som menneskerettsorganisasjoner, det vil si at de har satt seg som mål å jobbe for å fremme menneskerettighetene. Flere av interesseorganisasjonene jobber aktivt for å bidra til at funksjonshemmede får oppfylt sine menneskerettigheter. Arbeidet dreier seg både om å dele kunnskap basert på funksjonshemmedes egne erfaringer, melde fra om brudd på rettighetene, gi innspill til myndighetene og drive opplæring av ulike offentlige instanser.

Funksjonshemmedes interesseorganisasjoner var sterkt representert da FN utarbeidet Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon, og har rett til å medvirke i statenes arbeid med å sørge for at innbyggerne får sine rettigheter innfridd. I Norge er det etablert egne kommunale og fylkeskommunale råd for funksjonshemmede. På nasjonalt nivå settes det ofte ned egne utvalg, der funksjonshemmede er representert, når det skal jobbes med politikkutforming, utredninger eller lovarbeid. Et eksempel på dette, er den offentlige utredningen På høy tid, som undersøkte hindringene for at funksjonshindrede kan delta i samfunnet, og kom med klare anbefalinger til tiltak.

Sivilsamfunnet rapporterer også om sin vurdering av situasjonen til FN – disse rapportene kalles gjerne skyggerapporter. I forbindelse med at Norge ble hørt om sin oppfyllelse av funksjonshemmedes menneskerettigheter i FN i 2019 skrev 125 norske organisasjoner av funksjonshemmede en felles skyggerapport. Flere av organisasjonene var også til stede i Geneve under høringen i FN.

Her kan du lese sivilsamfunnets skyggerapport til FN fra 2019 (pdf)

FNs overvåkning av norske myndigheter

FN kommer jevnlig med anbefalinger om hvordan norske myndigheter kan overholde menneskerettighetene bedre.

Hver menneskerettighetskonvensjon har en komité, som består av eksperter på det området konvensjonen gjelder. Komiteene har ansvar for å sjekke om de statene som har forpliktet seg til konvensjonen, følger det som står i den. Statene forplikter seg til å levere rapporter til komiteen hvert fjerde år. Både myndighetene, andre offentlige instanser og funksjonshemmedes organisasjoner kan sende inn rapporter. Deretter må norske myndigheter møte FN-komiteen i Genève til en høring. Det vil si at de må legge fram rapporten og svare på spørsmål fra komiteen. I mars 2019 var norske myndigheter i Geneve på høring om status for menneskerettighetssituasjonen til funksjonshemmede i Norge.

Etter høringen kommer FN-komiteen med sine synspunkter og anbefalinger til norske myndigheter om hvordan de kan jobbe bedre for å overholde det som står i konvensjonen. Norge fikk en slik rapport fra FN-komiteen i mai 2019.

Her kan du lese FNs anbefalinger til Norge fra 2019 (pdf).

I etterkant av høringen reiser FNs spesialrapportør på området på offisielt statsbesøk for å vurdere situasjonen. I oktober 2019 var FNs spesialrapportør for funksjonshemmedes rettigheter, Catalina Devandas, på offisielt Norgesbesøk.

Etter statsbesøket samles konklusjonene fra alle rapportene og innspill fra FNs spesialrapportør på området, i en egen rapport. Norge har også fått en slik, konkluderende rapport.

Norge har altså fått to rapporter fra FN med en vurdering av hvordan funksjonshemmedes menneskerettigheter er ivaretatt og med FNs anbefalinger. Begge disse rapportene anerkjenner Norges sterke juridiske og politiske system, og myndighetenes engasjement og innsats for å fremme og beskytte funksjonshemmedes rettigheter. Samtidig blir norske myndigheter kritisert for flere alvorlige og systematiske menneskerettighetsbrudd, og for at det er et stort gap mellom vedtatt politikk og den praktiske virkeligheten. FN er også bekymret for at Norge ikke har tatt CRPD inn i norsk lov på lik linje med andre konvensjoner.

FNs konklusjon er at funksjonshemmede i Norge fremdeles ikke er likestilt med andre norske borgere, og at praksis viser at vi ikke har tilgang til de samme rettighetene og mulighetene som andre.

Refleksjonsspørsmål:

CRPD – formål, definisjoner og grunnleggende prinsipper

CRPD – formål, definisjoner og grunnleggende prinsipper

Funksjonshemmedekonvensjonen slår fast at funksjonshemmede har akkurat de samme rettighetene som andre og at disse rettighetene skal beskyttes på lik linje med andres rettigheter. Konvensjonen skal blant annet sikre retten til frihet, sikkerhet, likestilling og ikke-diskriminering, deltakelse og muligheten til å bestemme over eget liv.

Konvensjonen består av 50 artikler som beskriver hvordan menneskerettighetene skal oppfylles på ulike livs- og samfunnsområder. Artiklene kan ikke leses uavhengig av hverandre, men skal tolkes ut ifra artiklene 1-4. Disse artiklene beskriver konvensjonens formål og definisjoner, åtte grunnleggende prinsipper som konvensjonen er bygget på, samt de forpliktelsene som myndighetene har. Nedenfor kan du lese om noen av de viktigste punktene i artiklene 1-4.

Les gjerne også konvensjonsteksten i sin helhet.

Formål

Konvensjonens formål er å fremme, verne om og sikre funksjonshemmedes menneskerettigheter og frihet på lik linje med andre i samfunnet.

Definisjoner

Konvensjonen inneholder definisjoner på kommunikasjon, språk, diskriminering, rimelig tilrettelegging og universell utforming. Vi har valgt å skrive litt utdypende om:

Med «diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse» menes enhver forskjellsbehandling, utelukkelse eller innskrenkning på grunn av funksjonsnedsettelse som har som formål eller virkning å begrense menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller et hvilket som helst annet område. Det omfatter alle former for diskriminering, herunder å bli nektet en rimelig tilrettelegging.

Med «universell utforming» menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming. «Universell utforming» skal ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med funksjonsnedsettelse når det er behov for det.

Åtte prinsipper

1. Iboende verdighet og selvbestemmelse

Det første prinsippet gjelder retten til selvbestemmelse. Selvbestemmelse betyr at personer med funksjonsnedsettelse skal kunne bestemme over eget liv, som f.eks. valg av utdanning og boform.

2. Ikke-diskriminering

Det andre prinsippet er ikke diskriminering. Ikke-diskriminering betyr at alle har rett til å ikke bli diskriminert.

3. Deltakelse og inkludering

Det tredje prinsippet er deltakelse og inkludering. Funksjonshemmede har samme rett som andre til å delta på alle samfunnsarenaer. Dette innebærer en rett til fysisk tilgang og nødvendig og riktig støtte eller assistanse for å delta. Ikke minst gjelder denne retten overalt i samfunnet – arbeidsliv, skole, politikk, kulturliv og tilgang til varer og tjenester.

4. Respekt for forskjeller

Det fjerde prinsippet er respekt for forskjeller. Mennesker er forskjellige, og vi har alle rett til å være oss selv fullt ut.

5. Like muligheter

Det femte prinsippet er like muligheter. Prinsippet om like muligheter for funksjonshemmede må tas med i relevante strategier for samfunnsutviklingen.

6. Tilgjengelighet

Det sjette prinsippet er tilgjengelighet, og knyttes til definisjonen universell utforming. Når noe er universelt utformet betyr det kort fortalt at det er tilgjengelig og kan brukes av alle. Det gjelder alt fra bygninger, uteområder og transportmidler, til produkter og tjenester.

7. Likestilling av kvinner og menn

Det syvende prinsippet er likestilling mellom kvinner og menn. Kvinner er ekstra utsatt for diskriminering som funksjonshemmede, og statene er pålagt å jobbe aktivt for å hindre denne diskrimineringen og fremme likestilling.

8. Respekt for utviklingsmulighetene og identiteten til barn

Det åttende prinsippet er respekt for utviklingsmulighetene og identiteten til barn. Dette prinsippet handler både om retten til en likeverdig skolegang, og til alle andre utviklingsmuligheter som er relevante i barns liv, som retten til lek og fritid.

Myndighetenes forpliktelser

Konvensjonen forplikter norske myndigheter til å treffe alle hensiktsmessige tiltak for å hindre diskriminering og fremme likestilling. Dette betyr i praksis å utforme politikk, reformer, strategier og rettspraksis som hindrer diskriminering av funksjonshemmede, og gjøre aktive tiltak som sørger for at alle blir behandlet som likeverdige borgere med like rettigheter og muligheter.

Myndighetene er forpliktet til å strekke seg langt for å ivareta sine forpliktelser.

Denne plikten innebærer også at myndighetene på alle nivåer må rådføre seg med funksjonshemmede, gjennom deres organisasjoner, i saker som angår dem.

Refleksjonsspørsmål:

Noen ungdommer i nærmiljøet vårt

Last ned alle bildene som pdf her

Oppgavene bør gjennomføres i gruppe(r).

  1. Heng opp bildene av personene på veggen.
  2. Les gjennom artiklene i NHF-opplegget som handler om funksjonshemmedes menneskerettigheter og menneskesyn:
  3. Lederen deler ut en, to eller tre lapper til hver deltaker, der det står skrevet en tilhørighet, egenskap, eller interesse. Her er et forslag til egenskaper/interesser (last ned). Finn gjerne på flere selv..
  4. Deltakerne får nå i oppgave å feste lappene på «personene». Det er ikke er lov å feste flere lapper på samme «person». Når en deltaker skal feste en lapp og «personen» allerede har flere lapper på seg, er det viktig at deltakeren leser disse før hen fester sin lapp. Lappene bør ikke være ulogiske og gjensidig utlukkende. En person kan for eksempel ikke både gå på ungdomsskolen og videregående skole. (Hvis dette likevel skjer, kan lederen, når de snakker om «personene» i plenum etterpå, ta bort eventuelle «ulogiske» lapper og feste den på en av de andre).
  5. La deltakerne bruke tid på å feste lappene. Etter hvert som «personene» får egenskaper, interesser og tilhørigheter, trer tydeligere mennesker frem. Når alle deltakerne har festet sine lapper, setter alle seg tilbake i ringen.
  6. Diskuter hvorfor dere ser for dere at de ulike personene har disse egenskapene eller interessene. Reflekter over om dere har grunnlag for å tillegge personene disse egenskapene eller interessene.
  7. Refleksjon til slutt. Tenk over hvordan dere har beskrevet personene ut ifra dette utsagnet:
    Det er naturlig for oss mennesker å kategorisere – det gjør det enklere å forstå verden. Men de båsene vi setter folk i kan fungere som et viskelær som overskygger andre menneskelige ressurser eller kvaliteter. Da oppstår det en fare for diskriminering.
    Har dere eksempler på at vi setter folk i bås og ikke ser hele mennesket, og at det fører til diskriminering?

Sjekk gjerne også ut Menneskerettighetsakademiets øvelser om gruppedannelse og identitet:

Spesielle behov

Innledning:

Tror du at «barn med spesielle behov» har spesielle behov?

At disse barna som kategoriseres i denne kategorien har andre behov enn mine og dine barn?

At de ikke har behov for kjærlighet? At de ikke har behov for venner å leke med? At de ikke har behov for mat, luft, mening i tilværelsen? At de ikke har behov for å se den blå himmelen, kjenne på regnet eller leke i snøen? At de ikke har behov for å bety noe for andre? Eller realisere seg selv? At de ikke har behov for å lære? Eller for å være…

Hva er egentlig «barn med spesielle behov»?

Hva er «spesielle behov»?

Sitatet overfor er lånt fra innlegget til Cato Brunvand Ellingsen Spesielle behov? – Cato Brunvand Ellingsen (vernepleieren.com)

I skolen brukes ofte begrepet spesielle (eller særskilte) behov om funksjonshindrede elever og elever som trenger tilrettelegging. Vi har hørt voksne forklare at spesielle behov er et nyttig begrep, fordi det peker på behovet for tilrettelagte løsninger – løsninger som kan være helt nødvendige for å sikre en fullverdig skolegang. Samtidig er det verdt å minne om at begrepet er med på å påpeke annerledeshet. Hvordan tror du at det oppleves å bli fortalt at du har spesielle behov? Hva gjør det med selvbildet og selvfølelsen, og for utviklingen av en trygg og selvstendig identitet?

Menneskerettighetene handler om retten til å få dekket våre universelle behov. I dette arbeidet har verdenssamfunnet, gjennom FN, påpekt at minoriteter må gis en særlig beskyttelse.

Vi mener det er verdt å reflektere over om det å omtale elever som barn med spesielle behov kan være med på å redusere deres menneskeverd og hindre at menneskerettighetene blir oppfylt.

Oppgave:

Les hele innlegget til Cato Brunvand Ellingsen.

Diskuter om det å omtale elever med tilretteleggingsbehov som barn med spesielle/særskilte behov kan påvirke oppfyllelsen av menneskerettighetene.

Lesetips:

Hva ser du?

Se på bilde 1. Beskriv:

Last ned bilde 1 her

Hvordan ser personen ut?

Hvilke interesser og drømmer tror du hun har? Hva jobber hun med/studerer hun? Hvordan lever hun livet sitt?

Se på bilde 2. Beskriv:

Last ned bilde 2 her

Hvordan ser personen ut?

Med det du nå ser: Hvilke interesser og drømmer tror du hun har? Hva jobber hun med/studerer hun? Hvordan lever hun livet sitt?

Se på bilde 3. Beskriv:

Last ned bilde 3 her

Hvilke tanker gjør du deg om det du ser på dette bildet? Er det noe du er overrasket over?

Avslutt med en refleksjon: Hva gjør det med vår oppfattelse av folk når vi ser rullestolen? Hvordan påvirker det vår oppfatning av hvem vi ser, hvilke interesser, ressurser eller drømmer man har eller ikke har, og hvilke muligheter man i livet?

Lesetips:

Påminnelse til slutt: Alle er mer enn det du ser.

Sjekk gjerne også ut Menneskerettighetsakademiets øvelser om gruppedannelse og identitet:

Hvilken rettighet er viktigst?

  • Arkene, du kan laste ned her, viser eksempler på ulike rettigheter.
  • Skriv ut arkene.
  • Hver gruppe får utdelt et til to ark. Gruppen skal diskutere og bli enige om hvordan de vil rangere rettighetene. Hvilke rettigheter er viktigst?
  • Presenter det dere har kommet fram til i plenum.
  • Legg gjerne inn en runde med spørsmål og svar, så klassen får reflektert rundt hver av rettighetene og hvordan vi skal forstå dem.

Lesetips:

Til ettertanke:

Hver eneste rettighet er viktig. Mennesker er forskjellige, og noe som kan virke selvsagt for noen kan være livsavgjørende for andre. Ingen rettigheter kan utelates.

Enkel kartlegging

Hvorfor kartlegge skolenes tilgjengelighet?

FN-konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter slår fast at funksjonshemmede barn skal ha tilgang til alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter på lik linje med andre barn. Denne retten innebærer tilgang til inkluderende utdanning i nærmiljøet. FN-konvensjonen er også tydelig på kravet om fysisk tilgjengelighet.

Kravet om fysisk tilgjengelighet er også slått fast i Plan- og bygningsloven og likestillings- og diskrimineringsloven, som sier at bygg og uteområder som retter seg mot allmennheten, skal være universelt utformet, så framt dette ikke utgjør en uforholdsmessig byrde. Opplæringsloven sier at alle barn og unge har rett til å gå på nærskolen sin.

Til tross for at disse kravene er så tydelig lovfestet, er det mange barn som ikke får reell mulighet til å gå på nærskolen sin, men må gå på spesialskoler et annet sted. En viktig grunn er at skolene ikke er tilgjengelige.

En undersøkelse gjennomført av forskningsinstituttet IRIS på oppdrag fra Norges Handikapforbund i 2013 viste at nesten 80 % av norske skoler er utilgjengelige for mange funksjonshemmede. Selv om det har skjedd noen utbedringer siden den gang, er det fortsatt mange gamle bygg med svært mangelfull tilgjengelighet.

Vanlige barrierer er trapper, tunge dører, mangel på heiser og utilgjengelige toaletter. Det er store forskjeller mellom skolene – noen ligger i gamle bygg med lange trapper og høye terskler, mens andre nybygg har trinnfri adkomst og god tilgjengelighet.

Barn som ikke går på skole i nærmiljøet får færre venner i lokalmiljøet, og opplever et utenforskap som forsterkes gjennom livet. Skolebyggene brukes ofte også til fritidsaktiviteter og som valglokaler. Dermed stenges ikke barna bare ute fra undervisning og lek, men fra sosiale arenaer og demokratisk deltakelse. Det betyr at man ikke likestilles som borgere. For å finne ut om skolen innfrir kravene til tilgjengelighet, bør man kartlegge egen skole, og undersøke om det finnes fysiske barrierer som stenger elever ute. 

Hva er universell utforming og tilgjengelighet

Universell utforming handler om våre omgivelser, og at tjenester, informasjon og bygninger er utformet slik at de kan brukes av alle mennesker, uten hjelp av andre. Eksempler på universell utforming i skolen er: 

  • Bygget har trinnfri hovedinngang og inngang til alle rom, brede døråpninger og tilgjengelige toaletter. Dette gjelder også fellesrom som gymsal, sløydrom, skolekjøkken, SFO-rom, lærerværelse m.m.
  • Bygg med flere etasjer har heis til alle etasjer og heisen er ikke låst.
  • Uteområder og lekeplasser er tilgjengelige og med et dekke som det er mulig å ta seg fram på med rullestol.
  • Universell utforming handler også om belysning, lyd, informasjon, inneklima og mye annet. 

Universell utforming skal hindre at personer med funksjonsnedsettelser blir diskriminert, og sørge for alle kan delta i samfunnet på lik linje. 

Universell utforming må ta utgangspunkt i at mennesker er forskjellige og har ulike behov. Universell utforming skal være likeverdig, og handler om at alle skal kunne bruke den samme hovedløsningen, f.eks. inngangspartiet til en skole, butikk, toget, legekontoret og flyplassen.

Tilgjengelighet er ikke det samme som universell utforming. Universell utforming er mer enn tilgjengelighet. Tilgjengelighet betyr at man kan bruke bygget eller bussen, hvis man får hjelp til å legge ut rampe, eller går inn bakveien. Det betyr at man aksepterer at noen bruker en annen løsning enn hovedløsningen, at man velger en særløsning som ikke er likeverdig. 

Individuell tilrettelegging tar utgangspunkt i å lage løsninger for den enkelte. Det kan være nødvendig å kombinere universell utforming med individuell tilrettelegging, for eksempel på badet i eget hjem eller ved tilpassing av arbeidsplassen. Universell utforming er likevel et klart mål – og krav. Tilrettelegging er løsninger man velger i tillegg, ved behov.

Sjekklisten

Vi har laget en enkel sjekkliste som gjør det lett å hente frem eksempler fra deres egen skole. Sjekklisten gjelder først og fremst fysisk tilgjengelighet for rullestolbrukere, og er kun ett av flere aspekter som må være på plass for at man skal kunne skape et mangfoldig miljø på skolen. For en grundigere kartlegging bør kommunen selv gjennomgå alle forhold som gjelder universell utforming når det gjelder flere forhold – som lys, lyd, informasjon, inneklima og annet. 

Vi anbefaler å bruke kartleggingsskjemaet for å gjennomgå det fysiske miljøet hos dere. Ved gjennomgang kan det være lurt å:

  • Være to personer, hvorav en av de som gjennomgår kartleggingen er en person som sitter i rullestol. Hvis dere ikke kjenner noen som bruker rullestol, kan man ofte få låne fra lokale hjelpemiddelsentraler. NB! Ikke la den som kjører rullestol få hjelp av en som ikke kjører rullestol – det er viktig å teste hvordan barrierene oppleves i virkeligheten.
  • Ta bilder av både dårlige og gode eksempler. Bilder er god dokumentasjon, og kan skape økt bevissthet.
  • Vær særlig oppmerksom på om det brukes separate løsninger som gjør at elever skilles ut fra medelever f.eks. ved å måtte bruke en annen inngang eller andre rom enn de andre.

Vi anbefaler heftet Tilgjengelige bygg og uteområder – Norges Handikapforbund (nhf.no) som ressurs i kartleggingen.

Tips til andre gode nettressurser

Vil du lære mer om universell utforming? Eller gjøre andre oppgaver? Da kan vi anbefale disse nettressursene:

Skoler og uteområde. Sjekkliste for enkel kartlegging av fysisk tilgjengelighet:

Den nye skolen

Scenario:

Se for dere at dere bor i en kommune der kommunen har fått kritikk for at elever med nedsatt syn, nedsatt hørsel, rullestol og andre hjelpemidler, ikke får en fullverdig skolegang. Rektor, lærere og politikerne ønsker nå å ta noen nye grep for en likeverdig og inkluderende skole, fordi det gir en bedre skole for alle. De ber elevene om innspill til å lage en drømmeskole, der alle elever får en likeverdig skolegang.

  • Etabler grupper.
  • Finn fram ark eller pc å skrive på.
  • Lesestoff
    – Om forpliktelsene til en skole for alle
    – Hindringer i skoleløpet for funksjonshemmede elever
  • Oppgave til hver gruppe: Diskuter hva som er nødvendig for at alle elever skal få innfridd sine rettigheter til en fullverdig skolegang – faglig og sosialt. Lag 10 regler for skolene, som sørger for at alle elever blir inkludert.
  • Presenter reglene for klassen, enten digitalt, muntlig eller skriftlig. Begrunn hvorfor dere har valgt hver enkelt regel.

Historier om ekskludering

Denne øvelsen er bygget opp rundt noen historier om utestenging i skolen. Vi inviterer dere til å diskutere historiene med utgangspunkt i følgende spørsmål:

  • Hva sitter du igjen med etter å ha lest/hørt disse historiene?
  • På hvilken måte tenker du at de hendelsene eller situasjonene som blir beskrevet, bryter med menneskerettighetene? Vis til aktuelle artikler i funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon
  • Hva kunne skolen/e ha gjort annerledes?
  • Har du forslag til noe elevene kunne ha bidratt med?

Lesetips:

1. Amandas historie

Mitt navn er Amanda, og dette er min historie. Jeg ble født som eldste jente i en søskenflokk på tre, i ei lita bygd der alle kjenner alle. Oppveksten min husker jeg som trygg og god.

Da jeg skulle begynne på skolen, fikk foreldrene mine spørsmål om jeg burde gå på spesialskole. Men hva blir konsekvensen hvis du tar noen ut av nærmiljøet? Da hadde jeg som barn mistet forankringen på mitt eget hjemsted, og den tryggheten dette gir. Jeg ville ikke kjent mine jevnaldrende, og de og andre folk i byga, ville ikke kjent meg.

Foreldrene mine tok valget og kampen om å få la meg få gå på min egen nærskole. Noe jeg i dag, er glad for at de gjorde. Jeg var en naturlig del av klassen, både i undervisningen og i friminuttene.

Jeg visste ingenting om at det at jeg fikk den samme skolegangen og det sosiale livet som de andre elevene, er en grunnleggende menneskerett. Jeg visste heller ikke at altfor mange funksjonshemmede opplever at disse rettighetene blir brutt.

Utfordringene begynte på ungdomsskolen. Særlig ble gymtimene etter hvert et gjentagende problem. Dette er timer som blir en sosial arena der samtalene blir friere, og det lages avtaler om å treffes etter skoletid. Får du ikke muligheten til å delta her, faller du fort utenfor. Noe som delvis også var konsekvensen for min del.

I 8. klasse ble jeg plutselig tatt ut av undervisningen for å bli plassert i eget rom der jeg skulle øve på rettskriving på en datamaskin. Jeg? Som aldri har hatt problemer med rettskriving?

For en del funksjonshemmede elever, stopper faktisk utdannelsen etter 10. klasse. For meg var ikke det et alternativ. Men på videregående opplevde jeg at en lærer tok meg til side og sa rett ut at jeg aldri burde gått i ordinær skole, men heller gå på spesialskole som var tilpasset «slike som meg». Men nå har jeg blitt såpass herdet at jeg tør å si ifra. Si ifra om at dette ikke er greit.

Jeg har etter hvert fullført skole og utdannelse, og har i dag i en jobb jeg stortrives i.

Min historie har endt bra, men det har ikke kommet av seg selv. Det har vært mange, lange kamper, og flere vil det sannsynligvis bli.

Som funksjonshemmet og rullestolbruker, blir mange kvaliteter jeg har, hvisket ut. Rullestolen og funksjonsnedsettelsen får fokus, og andre kvaliteter kommer i bakgrunnen. Jeg ser på meg som en hyggelig og omgjengelig person. Intelligent og målrettet. Men hva hjelper det, når andre ser på meg og andre funksjonshemmede som rare og dumme. Som noen med dårlig livskvalitet og uten en framtid? For er det virkelig slik?

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon sier helt tydelig at funksjonshemmede skal ha de samme grunnleggende rettighetene og mulighetene som alle andre. Vi skal kunne delta på alle arenaer i samfunnet. Dette er fine idealer, men i praksis blir menneskerettighetene brutt hver eneste dag. Ikke bare i skolen, men overalt i samfunnet og gjennom hele livet. Men det er det ikke så mange som vet.

Jeg vil at flere skal lære om menneskerettighetene, og hvordan virkeligheten ser ut. Derfor har jeg vært med på å lage dette kurset, med lesestoff og øvelser. Jeg håper det kan være med på å gi deg noen nye tanker!

2. Skoleskirenn

Bjørn Hatterud
Foto: Agnete Brun

Då det var skoleskirenn på barneskolen, vart eg kvart år send ut i ei lita løype for meg sjølv, ved siden av den vanlige løypa. Ei lita løype der jeg gikk rundt helt aleine. Lærarar og enkelte foreldre stod rundt løypa og heia, mens eg stavra meg fram, det eine beinet kortare enn det andre (…) Der hangla jeg meg fram, men det tyngste med turen var ein skam så stor at det knapt var plass til henne i barnekroppen. Eg var så aleine og klønete i løypa, og alle såg meg på mitt mest usikre og sårbare. Skamma hang over heile meg. Etterpå, når pokalar vart delte ut, vart eg alltid ropt opp som ein vinnar. Heller ikkje då fikk eg vere i fred. Namnet mitt vart sagt høgt, eg måtte halte meg fram og ta imot pokal, for eg var vinnar i ei klasse som bare var for ein. (…) I denne kortare, meiningslause løypa skulle eg vere vinnaren. Kvart jævla år. Kvifor kunne eg ikkje heller fått ein jobb i arrangementet av rennet, tatt tidene, skrive ei tale, gjort noko eg faktisk kunne få til? Det er ikkje til å forstå. Eg hadde gode evner eg kunne fått vise fram til dei andre og for foreldra som kom for å sjå på. Folk kunne ha klappa for noko eg faktisk fekk til. […]

Fra Bjørn Hatterud: Mjøsa rundt med mor – ei livsreise. Samlaget 2020

3. Martine Eliasson  – ei lita jente med store drømmer

Martine Eliasson

Jeg var ei lita jente med store drømmer, høye ambisjoner og klare mål. Når jeg ble stor, skulle jeg å bli statsminister. Jeg skulle bestemme hvordan samfunnet skulle være – akkurat som jeg bestemte hjemme. Men da jeg begynte i barnehagen, endret det seg. De voksne hadde satt merkelapper på meg som skulle definere hvem jeg var og hva jeg skulle bli. Jeg ble for dem et barn med spesielle behov, et barn som trengte ekstra omsorg, et barn som skulle snakkes om, men aldri til – bare fordi jeg satt i rullestol. Jeg kjente meg annerledes. Jeg kjente meg som et objekt med produksjonsfeil og gjennom oppveksten skammet jeg meg unødvendig mye. Jeg skammet meg fordi jeg ikke fikk ha gymtimene sammen med de andre i klassen, men måtte trene på treningsrommet sammen med assistenten min. Jeg skammet meg da jeg ikke fikk gå på turn med vennene mine, men gikk på malerverksted, fordi jeg fikk høre at det passet bedre for sånne som meg. Jeg skammet meg da jeg ikke kom meg ned til ungdomsklubben, fordi de ikke hadde en rampe. Jeg skammet meg da jeg måtte ha med mamma på klasseturer, fordi jeg ikke fikk assistent. Hver gang jeg møtte disse barrierene – fikk jeg et slag i magen og en tro på at det var noe galt med meg.

Fra forordet til Martine Eliassen i Fritid for alle – uten fordommer. Redd barna 2021

4. Utdrag fra Mikkel Øyens Idiotene

Mikkel Øyen

De hjelper ham opp etter at de har spent ben på ham. Holder ham oppe etter at de har slengt ham mellom veggene. Henter krykkene som ble sparket vekk. Lar ham bruke tiden han trenger bort til den elektriske rullestolen, småprater med ham mens han fester krykkene til stativet, kaller ham kompis og gir ham kameratslige klapp på skulderen, som er øm etter at han ble dyttet inn i murveggen. Nå står de rundt ham, ser ham gjøre seg klar for å komme seg vekk, de er ikke truende, ikke angrende, ikke lattermilde, de har latt ham falle og hjulpet ham opp igjen.

Fra Mikkel Øyen, Idiotene, side 81. Cappelen Damm 2024

6. Mitt barn har ikke «spesielle behov». Hun har menneskelige behov.

Av Christina Pettersen, først publisert i Aftenposten 10. oktober 2022 (Mitt barn har ikke «spesielle behov». Hun har menneskelige behov. (aftenposten.no))

Datteren vår får ikke en likestilt skolehverdag. Det gjør vondt å se på.

Tusenvis av barn har begynt på skole denne høsten. Blant dem er også barn med fysiske funksjonsnedsettelser. Dessverre møter mange av disse barna skolebygg som fører til ekskludering.

For de aller fleste foreldre er det knyttet spenning til når barna skal begynne på skolen. Som mor til en seksåring som er avhengig av rullestol, har jeg vært litt ekstra spent. Jeg må innrømme at møtet med en ny skolehverdag har vært vanskelig.

Lovfestet rett

Alle barn har en lovfestet rett til å gå på sin nærskole. Loven slår også fast at alle elever skal kunne benytte skolebygget og skolens uteområde, og at enkeltgrupper ikke skal skilles ut med spesialtilpassede løsninger.

Vi ser nå at datteren vår ikke får en likestilt skolehverdag. For eksempel er korridoren de andre barna går gjennom til gymsalen, ikke fremkommelig for henne, og hun må ta en annen og mer kronglete vei. I skolegården finnes det ingen lekeapparater hun kan bruke, selv om den nylig er oppgradert. Som mamma gjør det vondt å se på.

Jeg må innrømme at møtet med en ny skolehverdag har vært vanskelig

Ikke unik situasjon

Mitt barn har ikke «spesielle behov». Hun har menneskelige behov. Og hun har den samme rett, og plikt, til å være på skolen som alle andre barn.

Vår situasjon er ikke unik. De færreste skolene i Norge er universelt utformet – kun 35 prosent, viser en rapport fra Unge funksjonshemmede fra 2021. Samtidig mangler mer enn 80 prosent av skolene planer og tiltak for å bli universelt utformet.

I dag er prosessen for å få byggene tilpasset funksjonshemmede i de fleste tilfeller reaktiv: Skolene venter med å kartlegge tilpasningsbehov til de får en elev med funksjonsnedsettelser på klasselisten.

Vår dialog med skolen startet allerede for to år siden – initiert av oss. Det har aldri vært koblet på noen med byggeteknisk kompetanse. Skoleledelsen er imøtekommende, men de eier hverken bygget eller har spesialkompetanse.

Må leve med midlertidige løsninger

Den reaktive måten gjør at det ikke tenkes ut helhetlige løsninger. Slik blir ofte det enkelte barnet prøvekanin for skolen – og løsningene et lappeteppe.

Dagens praksis gjør også at disse barna ofte må leve med midlertidige løsninger i måneder før skolen møter de lovfestede kravene. Dette fører til ekskludering.

Elever får ikke vært med i gymtimen fordi de ikke kommer til, eller blir stående og se på de andre leke i skolegården. Det rammer også de voksne: foreldre som ikke kan hente barnet sitt, eller skoler som indirekte kan velge ikke å ansette kvalifiserte personer.

Bufdir har laget et veikart for hvordan skolene kan bli universelt utformet innen 2030.

Ja, skolen må ta ansvar. Men de kan ikke gjøre noe uten økonomisk støtte fra kommunen, en støtte som igjen må bevilges fra staten. I statsbudsjettet ser vi fortsatt ingen midler til å realisere dette veikartet. Det er på høy tid at dette prioriteres.

Jeg ønsker meg en skole der alle barn får lov til å være barn, som ansetter personer ut ifra kompetanse – og der alle i nærmiljøet er like velkommen.

Mangfold, inkludering og kampen mot mobbing skal stå sterkt i skolen. Skolen har en unik posisjon og påvirkningskraft til å endre holdninger til funksjonshemmede.

Det er umulig så lenge byggene ikke er tilgjengelige for alle.

Tilleggsoppgave

Ønsker dere å jobbe videre med denne metoden? Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har laget et godt oppgavesett med case. Her blir dere presentert for tenkte elevsituasjoner og får i oppgave å diskutere om disse er i tråd med menneskerettighetenes beskrivelser av inkludering. Hvis ikke: Hva kan man gjøre for å sikre inkludering.

Oppgavene er tilgjengelige på Bufdirs nettsider: caser-utdanning-pdf (bufdir.no)

Et skritt fram

Slik gjør dere:

Lag rollekort (kan nummereres med 1 og 2), fordel jevnt blant deltakerne. Gi deltakerne 3-5 minutter på å lese rollekortet. Når alle har lest ferdig, kan øvelsen starte. Åpne for spørsmål rundt gjennomføring og rollene underveis. Det er fint å reflektere litt over hvorfor man velger å ta/ikke ta et skritt frem.

Lesetips:

Deltakere:

Man kan være like mange deltakere som roller vi har foreslått under, eller færre. Det er også lurt å ha med noen observatører, og en som er ordstyrer, og leser opp oppgaven og innspillene til slutt.

Rollekort: Alle går i 3. klasse på samme skole

Last ned rollekortene her

Oppgave:

Deltakerne må lese godt gjennom kortet sitt, og sette seg godt inn i rollen sin, gjerne lage seg et bilde av hvem denne personen er, for eksempel ved å se for seg hvor man bor, venner, familie, osv.

Still dere på en rett linje.

Ordstyrer presenterer noen påstander. Hvis påstanden er riktig for din rolle, skal du ta to skritt frem. Hvis påstanden ikke stemmer for deg, skal du bli stående der du er. Det er også med noen påstander der du kan ta utgangspunkt i hva du tror.

Knyttet til rollene:

  • Ta ett skritt frem, hvis du går på turn sammen med de andre i klassen.
  • Ta ett skritt frem, hvis du fikk være med på skoleturen til fotballstadion.
  • Ta ett skritt frem, hvis du danset i forrige gymtime.
  • Ta ett skritt frem, hvis du aldri har hatt problemer med å rekke skoledagen pga. utfordringer med skolebussen.

Øvrige påstander:

  • Ta ett skritt frem, hvis du ikke føler at din skolehverdag er annerledes enn de andre elevenes.
  • Ta ett skritt frem, hvis du kjenner at du får de samme mulighetene til lek og læring som de andre elevene.

Til slutt:

Ordstyrer kan nå be de rollene som står foran snu seg rundt for å se på dem som står bakerst. Man kan eventuelt dele ut en premie til de/den som står lengst fremme.

Minn deltakerne om at den plasseringen de som står bakerst i rommet har, ikke er valgt av dem selv. De har blitt stoppet av hindringer på veien. De som står foran har fått større muligheter for å vinne løpet.

Inviter til en refleksjon:

  • Er plasseringen til slutt rettferdig?
  • Er dette resultatet i tråd med menneskerettighetenes krav om en likeverdig skolegang?
  • Hva er konsekvensen av denne ulikheten for hvilke muligheter man har videre i livet og i samfunnet?
  • Hva kan man gjøre for at alle elever skal oppleve like muligheter i skoleløpet? Og hvorfor er det viktig å gjøre det?