Hvilke ord skal vi bruke?

Funksjonshemmet, funksjonshindret eller person med funksjonsnedsettelse?

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon nevner ikke språk og begrepsbruk eksplisitt, men når vi retter søkelyset mot hvordan vi skal oppnå verdighet, ikke-diskriminering og respekt for forskjeller og mangfold, er språk og kommunikasjon et viktig element.

Språk er makt. De begrepene vi bruker om hverandre er med på å avgjøre hvordan vi kategoriserer hverandre i grupper. Ordene definerer oss og rangerer oss. Det er det viktig å huske på.

Språket vårt endrer seg hele tiden. De ordene vi brukte for 20, 50 og 100 år siden, er ikke de samme som vi bruker nå. I vår tid er vi gjerne opptatt av å uttrykke oss hensynsfullt overfor hverandre og særlig overfor minoriteter. Samtidig foregår det stadig hets, hat og mobbing digitalt og fysisk, hvor nedsettende ord og uttrykk brukes til å slå hverandre ned med.

Vi kan oppleve å ha en klar forståelse av hvilke ord og uttrykk som er klart krenkende, og hvilke som ikke er det, men alt det som er imellom kan være vanskelig å få tak på. Hatytringer er straffbart ifølge norsk lov, men det er langt fra alle krenkende ytringer som omfattes av straffeloven.

De fleste av oss setter pris på at degraderende begreper som krøpling og invalid, for eksempel, for lengst har blitt lagt bort. I stedet har vi fått uttrykk som funksjonshemmet, funksjonshindret og person med funksjonsnedsettelse.

Når vi snakker med folk utenfor organisasjonen, får vi ofte høre at det er vanskelig å vite hva man skal si, og at mange frykter å bruke feil ord. Heter det funksjonshemmet? Funksjonshindret? Handikappet? Nedsatt funksjonsevne?

I dette kursopplegget bruker vi for det meste uttrykkene funksjonshemmet og av og til funksjonshindret. Vi velger disse uttrykkene fordi de ikke retter fokus mot egenskaper ved enkeltindividet, mot skade eller sykdom, men mot hvordan barrierer i samfunnet hindrer noen i å leve livet sitt. Uttrykket nedsatt funksjonsevne unngår vi, nettopp fordi fokuset her er på folks evne – og av mange oppfattes som en skjev, degraderende og ofte helt feilaktig framstilling. Det at du bruker rullestol til å bevege deg fra A til Å, for eksempel, betyr ikke at du har nedsatte evner på andre områder. Likevel opplever vi gang på gang at det settes likhetstegn mellom en spesifikk funksjonsnedsettelse og personens evner på andre områder. Når vi skal omtale kroppslige eller kognitive egenskaper hos den enkelte, foretrekker vi uttrykket funksjonsnedsettelse, som vi opplever som mer nøkternt beskrivende.

Vi minner om at folk er forskjellige, og har helt ulike erfaringer og referanserammer. Noen opplever at behovet for beskyttelse mot diskriminerende språkbruk er stort og favner vidt. Andre, igjen, har et pragmatisk forhold til språket som brukes, eller er kanskje ikke så bevisste. Vi vil anbefale en hensynsfull og likeverdig språkbruk som uttrykker respekt for den eller de som blir omtalt.

Noen minoritetsmiljøer har laget egne ordlister med riktige ord og nei-ord. Slike lister kan være til god hjelp når vi ønsker å navigere riktig. Vi har ikke laget en slik liste i dette kursopplegget, fordi vi tror at det er viktigere at dere tør å snakke sammen om de menneskerettighetsbruddene funksjonshemmede opplever, enn at dere til enhver tid bruker de riktige ordene. Vi ønsker ikke at noen blir forhindret fra å delta i en viktig læringsprosess fordi de tier av redsel for å si noe galt.

I Norges Handikapforbund er vi bevisste på å bruke uttrykk som ikke er direkte krenkende, og oppfordrer alltid myndigheter, media og tjenesteutøvere som jobber med funksjonshemmede, om å uttrykke seg hensynsfullt. Samtidig er vi varsomme med å agere språkpoliti overfor den enkelte som selv har en funksjonsnedsettelse.

Vi har erfart at funksjonshemmede selv har ganske ulike oppfatninger av hva som er krenkende og ikke. Noen kan synes at det å bruke det mange i dag oppfatter som krenkende uttrykk, er å ta makta tilbake. Vi støtter folks rett til å definere seg selv, og vi støtter også dem som ikke vil bli snakket om med ord og uttrykk de opplever nedsettende.

En viktig huskeregel når vi snakker med mennesker som tilhører minoriteter, er at de selv skal ha definisjonsmakten når det gjelder måten de blir omtalt på. Og hvis du spør en du snakker med, som har en funksjonsnedsettelse, hva hen vil bli omtalt som, kan det hende du får et overraskende svar. Vi får i hvert fall ofte høre svar av typen: Du kan gjerne bruke navnet mitt.

Les også

• Fra vugge til grav – overalt i samfunnet
• Funksjonshemmedes menneskerettigheter og hva vi ser

Alle barn er barn

Funksjonshindrede elever blir ofte oppfattet som annerledes. Som feil. Mange elever forteller at de voksne i skolen er mer opptatt av hva de ikke kan og klarer, enn hvilke evner og interesser de har. Ofte snakkes de om som elever med spesielle behov. Hva gjør denne tilnærmingen for elevenes muligheter til en likeverdig skolegang og til å få oppfylt menneskerettighetene?

Våre medlemmer forteller om en oppvekst og ungdomstid der de har blitt behandlet som annerledes gjennom hele skoleløpet. Vi hører ofte om hvordan de voksne har valgt løsninger som forsterker annerledeshet og utenforskap, som fører til meningsløshet, utmattelse og skam. Mange har blitt utelatt fra skoleturer, mat og helse, gymtimer og bursdager – de har mistet læring og kompetanse, og har gått glipp av fellesskapet i klassen eller på skolen sin.

Hva gjør det med en elev å bli isolert fra sine jevnaldrende venner i nabolaget og på skolen? Hva gjør det med en elev å bli plassert et sted hen ikke ønsker å være, med fag eller aktiviteter hen verken interesserer seg for eller har glede av? Å bli vurdert som annerledes og feil? Det fører ikke bare til skam og nederlag for elevene det gjelder, noe som er alvorlig nok. Når barn blir satt på sidelinjen i skolen innebærer det at grunnleggende menneskerettigheter ikke blir oppfylt. At de ikke får utviklet seg slik de kan, bør og har rett til.

Grunnleggende behov og rettigheter

I skolen brukes ofte begrepet spesielle (eller særskilte) behov om funksjonshindrede elever og elever som trenger tilrettelegging. Vi får ofte høre at spesielle behov er et nyttig begrep, fordi det peker på behovet for tilrettelagte løsninger – løsninger som kan være helt nødvendige for å sikre fullverdig skolegang. Det er imidlertid verdt å reflektere over om det å omtale elever som barn med spesielle behov kan være med på å redusere deres menneskeverd.

Når vi retter fokus mot det som er annerledes med disse barna, ser vi ikke at de har helt grunnleggende menneskelige behov, som alle andre.

Alle barn er barn. Elever med funksjonshindringer har akkurat de samme behovene som alle andre barn og unge i skolen. Grunnleggende fysiologiske behov, samt behov for trygghet, tilknytning og gode relasjoner, behov for å bli sett og lyttet til. Behov for å oppleve mening og mestring, læring og utvikling, frihet og selvbestemmelse, og det å være til nytte og kunne bidra i et fellesskap. Sist, men ikke minst – alle barn har evner, interesser og ressurser som de har rett til å få utviklet slik at de når sitt fulle potensial.

Det er disse behovene menneskerettighetene handler om. Vi må sørge for at alle elever får dekket sine grunnleggende behov. For at rettighetene skal bli oppfylt, er det noen ganger nødvendig å lage litt andre løsninger enn A4-standarden. Noen ganger må vi tenke litt annerledes, utenfor boksen. Men hvis disse løsningene skal være i tråd med menneskerettighetene, skal de være inkluderende.

Tilrettelegging for mangfold

Det er en stor fare forbundet med først og fremst å se den funksjonshindrede elevens feil og mangler, og det som er annerledes. Barnet blir innskrenket, og det gjør også de andre elevenes og de voksnes tanker om hva som kan være mulig å få til.

Mangfold handler om å se på forskjellighet som positivt og naturlig. Mangfold handler om å anerkjenne at vi har ulike kropper, måter å bevege oss på og kommunisere. Noen er høye, andre lave, noen er smale, andre runde. Noen går på beina, andre bruker rullestol. Noen navigerer med synet, andre med hvit stokk. Noen bruker munnen til å snakke, andre bruker tegn eller talemaskin. Bare for å nevne noe.

En viktig del av retten til utdanning handler om å anerkjenne at «everyone has the ability to learn»*. Alle elever skal bli sett som hele mennesker, med evne til læring, og skal få støtte slik at hen kan nå sitt fulle potensial.

Vi kan lykkes hvis vi sørger for at alle elever blir møtt med respekt og kjenner seg verdsatt, inkludert og hørt. Hvis vi ser alle elevers unike styrker, talenter og evner. Hvis vi sier ifra når noen blir satt på sidelinjen og slår ned på urett.

En mangfoldig skole, er en skole der alle elever kan ha det bra og ha gode framtidsutsikter. Det er bra både for den enkelte eleven og for fellesskapet som helhet.

Funksjonshemmedes rettigheter – overalt, hele livet

Funksjonshemmedekonvensjonen slår fast at funksjonshemmede har de samme rettighetene som andre til å leve et fullverdig liv. Disse rettighetene gjelder overalt i samfunnet, og gjennom hele livet. Konvensjonen inneholder 50 artikler som beskriver hvordan statene skal sørge for at rettighetene blir oppfylt.

Valgfrihet og muligheter

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon innebærer at funksjonshemmede skal kunne leve som frie og hele mennesker, og skal kunne delta på lik linje med andre i samfunnet. For at det skal være mulig, trengs det reelle muligheter til å delta og frihet til å ta egne valg.

Vi mennesker lever livene våre 24 timer i døgnet og tilbringer tiden på ufattelig mange steder. Vi står opp, noen av oss drar på skole eller jobb, andre ikke, vi er med venner eller familie, handler, lager mat, går på kino, kafe eller møter i politiske partier, foreldregrupper eller organisasjoner, engasjerer oss i det som skjer i familien, nærmiljøet, lokalsamfunnet, landet og verden.

De fleste norske borgere forventer å ha innflytelse på hvordan vi lever. Vi legger til grunn at våre egne behov og ønsker er en viktig forutsetning for hva vi gjør, hvor vi oppholder oss og hvem vi er sammen med. Vi ser på Norge som et land med muligheter, der vi har valgfrihet og kan forme livet ut ifra egne evner, interesser og drømmer. Vi tar for gitt at vi har muligheten til å velge om vi for eksempel vil dyrke friluftsliv, spille håndball eller engasjere oss politisk, satse på en karriere eller leve et rolig familieliv. Ikke minst ser vi på oss selv som en del av store og små grupper og fellesskap, og forventer å kunne være aktive deltakere i samfunnet.

50 artikler om hvordan rettighetene skal innfris

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon ble skrevet fordi FN-landene erkjente at funksjonshemmede er særlig utsatt for menneskerettighetsbrudd. For å sikre at rettighetene blir oppfylt, legger konvensjonen til grunn at statene må være aktive, og ta grep på alle livs- og samfunnsområder.

Konvensjonen består av 50 artikler, som forplikter statene juridisk. De 50 artiklene konkretiserer hvordan menneskerettighetene skal oppfylles. Artiklene handler om alt fra familieliv, barn, utdanning og arbeid, ytringsfrihet, sosial deltakelse og bevegelsesfrihet, tilgjengelighet og hjelpemidler, samt deltakelse i offentlig og politisk liv.

Vi minner om at artiklene ikke kan leses uavhengig av konvensjonsteksten for øvrig, men alltid skal tolkes i lys av artiklene 1-4, det vil si formålet for konvensjonen, de åtte grunnleggende prinsippene og myndighetenes forpliktelser. (Les mer om dette i artikkelen CRPD – formål, definisjoner og grunnleggende prinsipper).

Nedenfor finner du kortversjoner av noen viktige kulepunkter som handler om funksjonshemmedes rett til deltakelse, like muligheter, tilgjengelighet, selvstendighet, frihet og diskrimineringsvern på individnivå. Les gjerne også konvensjonsteksten i sin helhet, og artiklene 31-50, som handler om statenes forpliktelser på systemnivå.

9. Tilgjengelighet

Funksjonshemmede har rett til tilgang til bygninger, uteområder, skoler, boliger, transport, arbeidsplasser, og informasjons- og kommunikasjonstjenester, på lik linje med andre.

Dette gjelder både i byene og i distriktene.

16. Frihet fra utnytting, vold og misbruk

Funksjonshemmede skal beskyttes mot utnytting, vold og misbruk. Både i og utenfor hjemmet.

19. Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet

Funksjonshemmede har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmulighetene som andre har.

Det betyr at funksjonshemmede, i likhet med alle andre, har rett til å bestemme hvor de vil bo og hvem de skal bo sammen med. Dette innebærer at man ikke kan tvinges til å bo i en bestemt boform, og at man har rett til nødvendig støtte og bistand for å kunne bo og delta i samfunnet. 

Dette innebærer også at alle samfunnets tjenester og tilbud skal være like tilgjengelige for funksjonshemmede, som for andre.

20. Personlig mobilitet

Funksjonshemmede skal sikres en personlig mobilitet som gir størst mulig grad av uavhengighet til en overkommelig pris. Dette innebærer tilgang til og opplæring i bruk av hjelpemidler. Myndighetene er også forpliktet til å sørge for at det blir utviklet og produsert hjelpemidler i tråd med innbyggernes behov.

21. Ytringsfrihet og meningsfrihet, og tilgang til informasjon

Funksjonshemmede har rett til menings- og ytringsfrihet på lik linje med andre.

Funksjonshemmede skal kunne søke, motta og dele informasjon og tanker, uavhengig av kommunikasjonsform. 

Dette innebærer at informasjon skal finnes tilgjengelig i en kommunikasjonsform og på et språk som er tilgjengelig, som punktskrift, tegnspråk og alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).

22. Respekt for privatlivet

Ingen funksjonshemmede skal utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i privatliv og familieliv. Uansett hvor eller hvordan de bor. Dette innebærer også at personopplysninger og andre opplysninger om vedkommendes helse og rehabilitering skal beskyttes.

23. Respekt for hjemmet og familien

Ingen funksjonshemmede skal diskrimineres i saker som gjelder ekteskap, familieliv, foreldrerollen og personlige relasjoner.

Funksjonshemmede barn skal ikke holdes skjult, bli forlatt eller isoleres.

Barn skal ikke skilles fra foreldrene fordi barnet har en funksjonsnedsettelse. Heller ikke fordi en eller begge foreldre har en funksjonsnedsettelse.

24. Utdanning

Funksjonshemmede skal ha tilgang til utdanning på lik linje med andre. Dette innebærer å kunne lære og utvikle seg i tråd med egne evner og interesser, og få utviklet sitt potensial fullt ut.

Funksjonshemmede skal ikke hindres i tilgang til utdanningssystemet, og utdanningen skal være inkluderende og legge til rette for mangfold.

Skolen skal være tilgjengelig. Elever med funksjonsnedsettelse har rett til tilrettelegging og støttetiltak ut ifra egne behov, for å sikre både faglig og sosial utvikling.

Skolen skal sikre at elever med funksjonsnedsettelse lærer faglige og sosiale ferdigheter slik at de kan delta i undervisningen og i samfunnet. Det innebærer blant annet at skolen skal tilby undervisning i og på punktskrift og tegnspråk, ved behov.

25. Helse

Funksjonshemmede har rett til høyest oppnåelig helsestandard uten diskriminering på bakgrunn av deres funksjonsevne eller kjønn.

26. Habilitering og rehabilitering

Stater skal gjennomføre habiliterings- og rehabiliteringstiltak slik at funksjonshemmede kan:

• oppnå og beholde størst mulig selvstendighet
• utnytte sitt potensial fullt ut
• oppnå full inkludering og deltakelse på alle livets områder 

27. Arbeid og sysselsetting

Funksjonshemmede har rett til arbeid på lik linje med andre, i et arbeidsmarked og arbeidsmiljø som er åpent, inkluderende og tilgjengelig. 

Dette innebærer blant annet:

• forbud mot diskriminering i rekruttering, ansettelser og arbeidsforhold og karriereutvikling
• vern mot forskjellsbehandling og trakassering
• tilgang til arbeidstrening, karriereutvikling og veiledning
• tilgang til nødvendig tilrettelegging for å kunne være i arbeid

28. Tilfredsstillende levestandard og sosial beskyttelse

Funksjonshemmede har rett til en god nok levestandard og sosial beskyttelse. Dette innebærer både tilgang til å få dekket grunnleggende behov, og å etablere offentlige støtteordninger for mennesker som er i en økonomisk sårbar situasjon.  

29. Deltakelse i det politiske og offentlige liv

Funksjonshemmede har rett til å delta fullt ut i det politiske og offentlige liv på lik linje med andre. Dette innebærer:

• retten til fri deltakelse i valg, til både å avgi stemme og ha tilgang til stemmelokaler
• at myndighetene plikter å fremme funksjonshemmedes rett til å delta i organisasjonsliv og i politiske partier
• at myndighetene også plikter å legge til rette for at funksjonshemmede kan danne egne organisasjoner og delta i den offentlige debatten

30. Deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett

Funksjonshemmede har rett til å delta i kulturlivet og i fritids- og idrettsaktiviteter på lik linje med andre.

Funksjonshemmede har rett til:

• tilgang til kultursteder
• kulturinnhold i tilgjengelige formater
• muligheten til å utvikle sitt kreative og intellektuelle potensial
• støtte til sin kulturelle og språklige identitet, som tegnspråk og døvekultur

Refleksjonsspørsmål:

Fra vugge til grav – overalt i samfunnet

Menneskerettsbruddene som funksjonshemmede opplever, skjer gjennom hele livet og overalt i samfunnet – omfanget er massivt. Like alvorlig er det at vi ikke tenker på disse menneskerettsbruddene som brudd på grunnleggende menneskerettigheter, men som naturlig forskjellsbehandling. Vi har lært å se på funksjonshemmede som annerledes – som syke og hjelpetrengende. Dermed blir situasjonen allment akseptert.

Det er ikke alle utfordringer som kan defineres som menneskerettighetsbrudd i juridisk forstand. Likevel er det viktig å ha med seg hele utfordringsbildet når vi snakker om de alvorlige menneskerettighetsbruddene funksjonshemmede opplever, og viktigheten av å ta grep for å sørge for at rettighetene blir oppfylt. Vi vil også minne om at det er brudd på menneskerettighetene når myndighetene ikke tar tak i og følger opp den uretten som skjer.

Summen av alt er større enn hver enkelt episode

Hvert enkelt eksempel på menneskerettighetsbrudd er alvorlig nok. Det ser vi for eksempel i arbeidslivet, hvor det viser seg at funksjonshemmede jobbsøkere har bare halvparten så stor sjanse til å bli innkalt til jobbintervju, som andre jobbsøkere med nøyaktig like kvalifikasjoner. Et annet eksempel er fra skolen, der vi vet at dårlig tilgjengelighet gjør at mange bevegelseshemmede ikke kan gå på nærskolen sin. Dårlig tilgjengelighet gjør også tilgangen til eksempelvis legekontor, restauranter, biblioteker og butikker temmelig begrenset, og gjør det krevende, og til dels umulig, å reise med offentlig transport.

For den som lever med funksjonshindringer dreier det seg ikke bare om enkeltepisoder. Er man funksjonshemmet, opplever man som regel tilsvarende hindringer også i barnehagen, på fritidsaktiviteter, og i idrettslag, i offentlig transport, i høyere utdanning, i politikken og organisasjonslivet, i kontakten med hjelpeapparatet, og gjennom et altfor ofte mangelfullt tilbud fra dette apparatet. Ved hvert møte, hele tiden. Hindringene er der fra fødselen, gjennom barndom og ungdomstid, som ung voksen, i voksenlivet og i alderdommen.

Noen av de hindringene funksjonshemmede møter, er veldig synlige og massive. Et eksempel kan være at det er trapp opp til skolen som gjør at elever med rullestol ikke kommer inn. Andre hindringer kan være ganske subtile og vanskelig å få øye på, som når lærere ikke forventer det samme læringsutbyttet fra funksjonshemmede barn og unge som de gjør fra andre.

I sum blir menneskerettighetsbruddene hver enkelt opplever, ganske massive. Og dette har store konsekvenser for hvordan man kan leve livet sitt. For muligheten til å leve et fullverdig liv som barn, søsken, venn, kjæreste, elev og senere student, arbeidstaker, foreldre og besteforeldre. For livskvaliteten og for selvfølelsen. Det å bli begrenset overalt og hele tiden, er en stor byrde. Diskriminering, negative forventninger til og fordommer mot funksjonshemmede kalles ofte for funkofobi, og er svært belastende for den det gjelder.

Minoritetsstress

De siste årene har miljøer som jobber med diskriminerte grupper rettet fokus mot det som kalles minoritetstress. Minoritetsstress defineres som en overopphoping av psykiske vansker blant minoriteter, og kommer av det å stadig oppleve stigma, fordommer og diskriminering fordi man er den man er, enten det gjelder etnisk eller religiøs bakgrunn, hudfarge, funksjonsnedsettelse eller andre kjennetegn man kan ha. Undersøkelser viser at opplevd livskvalitet blant funksjonshemmede er betydelig dårligere enn i befolkningen ellers. Vi vet dessuten at veldig mange funksjonshemmede beskriver at det ikke er funksjonsnedsettelsen i seg selv som skaper de største problemene. Det er de hindringene man møter i samfunnet, som gjør det krevende å leve med funksjonsnedsettelse. Og det er nettopp kombinasjonen av fysiske hindringer, krevende kontakt med hjelpeapparatet og det å bli møtt med fordommer og stigma som gjør situasjonen vanskelig.

Mikroaggresjoner

Ofte kan det være slik at den eller de som gjør at funksjonshemmede opplever belastende situasjoner, ikke har som intensjon å hindre eller krenke noen. Hindringer kan skje utilsiktet, av mangel på innsikt og til og med i beste mening. Tanken er kanskje god når en lærer, for eksempel, lager et alternativt opplegg for en elev på skoletur eller i gymtimen. Men konsekvensen er ikke god for eleven, som opplever å bli satt på sidelinjen, og risikerer ikke å få fullverdig vitnemål. Det kan også være belastende å høre kommentarer som kanskje er ment godt, men som egentlig bare framhever hvor annerledes du er. Mange funksjonshemmede forteller for eksempel at de stadig får høre hvor flinke de er som kommer seg ut, når de utfører helt dagligdagse aktiviteter som ikke krever spesielle ferdigheter.

Krenkelser som ikke bunner i en bevisst hensikt, men kommer av vaner og fordommer, kalles for mikroaggresjoner. Mikroaggresjoner skiller seg fra direkte krenkende handlinger som trakassering, mobbing og fysisk vold. Men det er viktig å merke seg at selv om de er godt ment, fører også disse handlingene til at noen opplever ubehag og/eller får begrensninger i livet sitt.

---

Jeg blir lei meg, jeg føler jeg blir sett ned på og at livet mitt ikke er verdt å leve. Jeg syns jeg blir stakkarsliggjort, og det er vondt å høre at folk sier de ikke hadde klart å være i mine sko. Jeg føler meg som en annenrangs borger. Enten er jeg ʻen heltʼ som går ute blant andre, eller så er jeg den de synes synd på. Jeg får aldri lov til å være et menneske, eller å være med selv. Hvis jeg sier jeg er fornøyd med livet mitt, så sier andre at jeg ikke bør være det.

(Kvinnelig informant, 25 år, synshemmet. Fra Fafo-rapport 2024:32, side 6)

---

Mikroaggresjoner er en stor utfordring, også samfunnspolitisk. Et av de viktigste ankepunktene fra FN til Norge går ut på at norske myndigheter overveiende omtaler funksjonshemmede som syke og hjelpetrengende og fokuserer på tiltak som setter funksjonshemmede i rollen som pasienter og brukere av hjelpeapparatet. Dermed blir forskjellsbehandlingen funksjonshemmede opplever allment akseptert.

Å tilhøre flere minoriteter – interseksjonalitet

Det å ha en funksjonsnedsettelse, dreier seg bare om en del av hvem du er. Vi har mange roller, tilhørigheter, identiteter og egenskaper, og det er ikke alltid slik at vi utelukkende passer inn i en enkelt gruppe. Sarah, som tar seg fram i rullestol, er også kvinne, og kan også tilhøre et muslimsk miljø, eller være skeiv – for bare å nevne ett eksempel. Det å tilhøre flere minoritetsgrupper samtidig kalles interseksjonalitet, og er ofte særlig belastende – du risikerer å møte diskriminering og fordommer på mange fronter samtidig, og kan falle mellom to stoler. Interseksjonalitet skaper livsbelastninger som det er viktig å være særlig oppmerksom på.

Refleksjonsspørsmål:

Virkeligheten i dag

Kort om virkeligheten for funksjonshemmede i Norge i dag – blir menneskerettighetene oppfylt?

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon inneholder juridiske forpliktelser som bygger bro mellom de idealene som er definert for samfunnet og innbyggernes hverdag og virkelighet. Idealene tilsier at alle har rett på de samme mulighetene til å delta i samfunnet og leve fullverdige liv. Spørsmålet er: Blir funksjonshemmedes menneskerettigheter oppfylt i Norge i dag? Det korte og enkle svaret er nei.

Grundig belyst og omtalt

Norge er av FN en rekke ganger blitt kåret til verdens beste land å bo i. Det er ikke nødvendigvis en god beskrivelse av virkeligheten for funksjonshindrede som hver dag finner det vanskelig å leve fullverdige liv på grunn av manglende universell utforming eller tilgang på assistanse. Det er nok ikke en virkelighet som de drøyt 100 000 funksjonshindrede som ønsker seg inn i det ordinære arbeidsmarkedet, men ikke slipper inn, kjenner seg igjen i. Det er heller ikke sikkert at foreldre som kjemper årlige og årelange kamper for å sikre egne barns rett til likeverdig utdanning, vil skrive under på det. Det store paradokset her er at de får full støtte fra det selvsamme organ, nemlig FN. I sin 13-siders tilbakemelding på Norges rapport vedrørende status for inkorporering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), bruker FN en halv side på det de registrerer som positive initiativ og tiltak, mens de neste 12 uttrykker bekymring over Norges manglende innsats på en rekke områder tilknyttet CRPD-området.

Teksten over er hentet fra innledningen på den norske utredningen fra 2023 På høy tid (Kapittel 1, side 13). Utredningen ble skrevet av et offentlig utvalg som brukte to år på å avdekke de største hindringene for at funksjonshindrede kan delta i samfunnet. Som sitatet viser, er hindringene mange – og langt flere enn dem som er nevnt i teksten her. Det dreier seg dessuten om alvorlige menneskerettighetsbrudd på mange samfunnsområder og i alle livets faser.

NOU’en På høy tid er ikke den første eller eneste rapporten som har vist at funksjonshemmedes menneskerettigheter blir brutt. Både Likestillings- og diskrimineringsombudet og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), har skrevet flere rapporter der de er tydelige på at dette skjer. Samtlige rapporter bygger på solid forskning og dokumentasjon gjennom flere år.

Også FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne har uttrykt bekymring for funksjonshemmedes menneskerettigheter i Norge. Komiteen skrev sin rapport etter at forholdene for funksjonshemmede ble undersøkt i 2019.

Verdt å nevne er også doktorgradsavhandlingen til Kjersti Skarstad fra 2019 – den første i Norge om funksjonshemmedes menneskerettigheter. Det finnes dessuten utallige små og store forskningsrapporter som peker på forskjellsbehandling, utenforskap og diskriminering i skolen, arbeidslivet, offentlig transport osv osv.

Bruddene på funksjonshemmedes menneskerettigheter er altså godt belyst og omtalt fra viktige fagmiljøer. Alle dokumenterer menneskerettighetsbrudd som funksjonshemmedes organisasjoner har meldt ifra om i flere tiår.

Virkeligheten i Norge i dag

Nedenfor har vi beskrevet noen få av de mange menneskerettighetsbruddene som har blitt påpekt:

Kommunale forskjeller

Det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder tjenester og tilbud, som f.eks. assistanse, og tilgang på et fullgodt skoletilbud. Det betyr at stedet du bor avgjør hva slags hjelp du får. Vi vet for eksempel at det er dyrere å få assistanse i noen kommuner enn andre, og at nabokommuner kan ha helt ulik praksis med tanke på hvordan de løser innbyggernes behov for praktisk bistand eller tilrettelegging.

Norges Handikapforbund har for eksempel vært i kontakt med flere medlemmer som har måttet avbryte studier etter å ha flyttet fra en kommune til en annen, fordi den nye kommunen ikke gir et tilstrekkelig assistansetilbud. Vi har også erfart at en del foreldre ser seg nødt til å flytte for å kunne gi barna et godt skoletilbud.

Utilgjengelighet

Samfunnet er i liten grad universelt utformet. Dette hindrer tilgangen til skoler, offentlige bygg, kulturinstitusjoner, valglokaler, arbeidsliv, offentlig transport og mye mer. Med trapper, terskler, manglende heis eller smale dører som hindrer framkomsten, innebærer det at store deler av samfunnet er avstengt for funksjonshemmede. Dette gjelder både butikker, skoler, kafeer og museer, legekontorer, busser, trikker og mye, mye mer. Og det skaper forskjeller mellom folk.

Utenforskap i skolen

Utenforskapet i skole og utdanning er stort. 64 % av unge bevegelseshemmede har bare grunnskole, dvs. fullfører ikke videregående skole, mot 27 % i befolkningen for øvrig. Dette er alvorlige tall, som viser forskjeller som både er graverende i seg selv og som peker på et utenforskap som forsterker seg gjennom livet. Uten skolegang, ingen utdanning, og mindre utdanning minsker muligheten for å få jobb. Dette er særlig alvorlig i lys av at funksjonshemmedes utdanningsnivå er enda mer avgjørende for å få jobb enn andres. Utdanning lønner seg, med andre ord, men er foreløpig for lite oppnåelig for de fleste funksjonshemmede.

Lav sysselsetting

Under 40 % av funksjonshemmede er i jobb, mot over 70 % i befolkningen ellers. Og over 100 000 funksjonshemmede som ønsker jobb, står utenfor arbeidslivet. Dette er det mange og ulike grunner til, som for eksempel manglende universell utforming, tilrettelegging, utdanning og assistanse, som nevnt over. Men vi vet også at arbeidsgiveres holdninger til funksjonshemmede er en viktig faktor her. Undersøkelser viser at funksjonshemmede må søke på dobbelt så mange jobber som andre for å bli tatt i betraktning av arbeidsgiverne, selv når det er tydelig avklart at funksjonsnedsettelsen ikke er til hinder for å løse arbeidsoppgavene, og at søkeren er like godt kvalifisert for jobben som andre.

Brukere og ikke borgere

Funksjonshemmede blir sett på som syke og omsorgstrengende, som brukere av velferdssystemet og ikke som vanlige borgere i samfunnet, med rettigheter og plikter. Dette poenget har blitt trukket fram fra funksjonshemmedes organisasjoner, fra fagmiljøer og fra FN selv. Og som sagt, har det blitt framhevet at nettopp disse fordommene er rotårsaken til at menneskerettighetsbruddene får lov til å skje.

Oppsummert

Funksjonshemmedes menneskerettigheter blir ikke oppfylt i Norge. Det vil si at norske myndigheter ikke oppfyller sine forpliktelser til å sikre at funksjonshemmede får innfridd sine menneskerettigheter, på lik linje med andre. Det er dermed et gap mellom rettighetene uttrykt i konvensjonen og virkeligheten, slik den beskrives av FN-komiteen, offentlige menneskerettighetsinstanser, omfattende forskning og funksjonshemmede selv.

Aktuelle rapporter

Vi har samlet oversikt over lesestoff, hvis du vil lese mer om hvordan virkeligheten ser ut for funksjonshemmede i Norge i dag, med tanke på å få oppfylt grunnleggende menneskerettigheter.

• NOU 2023: 13 På høy tid
• FN-komiteens rapport til Norge etter høringen i 2019
• https://www.nhri.no/rapport/funksjonshemmedes-ytringsfrihet/
• https://www.nhri.no/2018/muntlig-innlegg-til-fns-komite-for-rettighetene-til-mennesker-med-nedsatt-funksjonsevne-crpd/
• https://www.nhri.no/2018/supplerende-informasjon-til-horingen-av-norges-7de-periodiske-rapport-til-fns-menneskerettighetskomite/
• https://ldo.no/content/uploads/2024/06/CRPD-Ombudets-rapport-til-FNs-komite-for-rettighetene-til-mennesker-med-nedsatt-funksjonsevne-2015.pdf
• https://www.ldo.no/ombudet-og-samfunnet/konvensjoner/fns-konvensjon-for-funksjonshemma/lettlest-versjon-av-crpd-rapporten-2015/
• Barne- ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdirs) nettsider om funksjonshemmedes levekår: Statistikk og analyse | Bufdir

Refleksjonsspørsmål:

Om forpliktelsene til en skole for alle

Norske myndigheter har plikt til å sørge for en skole for alle. Denne plikten er forankret i både norsk og internasjonalt regelverk, og går ut på at alle barn skal ha tilgang til læring og fellesskap, og rustes til et fullverdig liv med størst mulig grad av selvstendighet og samfunnsdeltakelse.

En skole for alle i skolens styringsdokumenter

Norsk skole forholder seg til en lang rekke dokumenter som beskriver hva skolen skal gjøre og hvilke rettigheter elevene har. Opplæringsloven gjør det klart at alle barn og unge har rett til opplæring, og at barn har rett til å gå på nærskolen sin og til å få et fullgodt læringsutbytte. Den slår også fast at elever som trenger det, har rett til nødvendig tilrettelegging og/eller til spesialundervisning, samt til tegnspråk- og punktskriftopplæring og alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).

Opplæringsloven slår fast at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Skolen har også en plikt til å gripe inn mot mobbing, vold, diskriminering og trakassering, og skal være spesielt oppmerksomme på de elevene som er særlig utsatt, som f.eks. funksjonshemmede elever.

Det stilles krav til skolenes tilgjengelighet, gjennom opplæringsloven og Plan- og bygningsloven. Skolenes lokaler og uteområder skal utformes slik at de kan brukes av alle elever og barn, uavhengig av funksjonsevne.

I tillegg til de nevnte lovene, finnes flere forskrifter, veiledere og rundskriv. Funksjonshemmede elevers rettigheter er med andre ord godt ivaretatt på papiret. Det viser seg imidlertid altfor ofte at noe blir borte på veien når man skal ivareta elevenes rettigheter i praksis. Det er et stort gap mellom idealene beskrevet i regelverket og den praktiske skolehverdagen. Vi mener det er verdt å minne om at norsk skole er tuftet på et menneskerettslig fundament, med klare verdier om likeverd og like muligheter.

Menneskerettighetene som skolens grunnmur

Opplæringslovens formålsparagraf definerer menneskerettighetene som grunnmuren i skolens virksomhet, som både skal legges til grunn for opplæringen og skolehverdagen. Dette er utdypet i læreplanverkets overordnede del:

Formålsparagrafen bygger på menneskeverdets ukrenkelighet og at alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av hva som ellers skiller oss. Når lærere viser omsorg for elevene og ser den enkelte, anerkjennes menneskeverdet som en grunnleggende verdi for skolen og samfunnet. … Opplæringen må være i samsvar med menneskerettighetene, samtidig som elevene skal tilegne seg kunnskap om menneskerettighetene. Likeverd og likestilling er verdier som er kjempet fram gjennom historien, og som fortsatt må ivaretas og forsterkes. Skolen skal formidle kunnskap og fremme holdninger som sikrer disse verdiene. Alle elever skal behandles likeverdig, og ingen elever skal utsettes for diskriminering. Elevene skal også gis likeverdige muligheter slik at de kan ta selvstendige valg. Skolen skal ta hensyn til mangfoldet av elever og legge til rette for at alle får oppleve tilhørighet i skole og samfunn.

(Læreplanverkets overordnede del, 1.1 Menneskeverdet)

Dette grunnsynet kommer også til uttrykk i opplæringslovens beskrivelser av skolens demokrati og demokratiopplæring i skolen, om skolens plikt til å understøtte elevenes sosiale læring og utvikling, samt et inkluderende læringsmiljø og tilpasset opplæring.

FN-dokumentene om en skole for alle

Skolens styringsdokumenter bygger på FNs menneskerettserklæring og andre relevante FN-dokumenter. De viktigste er Barnekonvensjonen, Salamanca-erklæringen og funksjonshemmedes menneskerettskonvensjon. FNs bærekraftsmål er også verdt å nevne.

FNs konvensjon om barns rettigheter, kjent som Barnekonvensjonen, ble ratifisert av Norge i 1991. Barnekonvensjonen slår fast at alle barn har rett til skolegang, og at barn med funksjonsnedsettelser har rett til et fullverdig liv med mulighet til samfunnsdeltakelse, rett til utdanning og utvikling.

Salamanca-erklæringen fra 1994 stadfester blant annet at alle barn har rett til utdanning og til å kunne oppnå læring etter egne forutsetninger. Denne erklæringen vektlegger skolenes evne til å imøtekomme alle barn og gi dem tilfredsstillende opplæring uavhengig av barnets egenskaper, interesser, evner eller opplæringsbehov. Den slår fast at vanlige skoler med en inkluderende praksis er det mest effektive middelet for å bekjempe diskriminerende holdninger, utvikle tolerante nærmiljø og et inkluderende samfunn, samt å oppnå at alle barn får opplæring.

Salamanca-erklæringen hevder at et inkluderende skolesystem er bedre for hele elevfellesskapet og til syvende og sist fører til et mer effektivt opplærings- og utdanningssystem. Det vil si – når vi legger til rette for mangfold og en fullt ut inkluderende undervisning, så sørger vi både for at den enkelte eleven får utviklet sitt potensial samtidig som vi lager et bedre undervisningsmiljø for alle elever og et bedre utdanningssystem for samfunnet som helhet.

FNs bærekraftsmål har et eget punkt om utdanning. Punkt fire, GOD UTDANNING, handler om å sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle. I dette ligger det både å sørge for lik tilgang til opplæring og trygge læringsmiljøer for alle. Det er også verdt å nevne at FNs bærekraftsmål nr. 4 handler om hvordan utdanningssystemene i sin helhet skal sikre at elevene tilegner seg kompetanse for å fremme bærekraftig utvikling, herunder bærekraftig utvikling og livsstil, menneskerettigheter, likestilling, fremme av freds- og ikkevoldskultur, globalt borgerskap og verdsetting av kulturelt mangfold og kulturens bidrag til bærekraftig utvikling. Menneskerettigheter, likestilling og inkludering gjelder med andre ord ikke bare utsatte elever eller grupper, men er temaer som gjelder alle elever, hele klassen, skolen og utdanningssystemet. Dette er temaer som elevene skal opparbeide kompetanse i.

FNs komité for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komiteen) har gitt utdypende kommentarer til enkelte artikler eller tema i konvensjonen, såkalte «general comments». I 2016 kom FN-komitéens kommentar til artikkel 24 i CRPD om utdanning, i dokumentet CRPD General comment No. 4 (2016).

Kommentar nr 4 viser til både Salamanca-erklæringen, FNs bærekraftsmål nr 4 og Funksjonshemmedekonvensjonen, som alle slår fast at inkluderende utdanning er en grunnleggende menneskerett. Det vil si et utdanningssystem fritt for diskriminering og fordommer, som verdsetter mangfold og fremmer deltakelse. Kommentaren beskriver både hva inkluderende utdanning betyr og hva plikten innebærer. I denne sammenhengen er det særlig interessant å se nærmere på definisjonen på inkluderende utdanning, til forskjell fra segregering og inkludering.

Ekskludering, segregering, integrering og inkludering

Kommentar nr. 4 beskriver forskjellene mellom ekskludering, segregering, integrering og inkludering. Og den gjør det også klart at et inkluderende utdanningssystem er kravet for å oppfylle funksjonshemmedes menneskerettigheter.

Ekskludering handler om at barn og unge hindres i å få undervisning. Segregering går ut på at funksjonshemmede elever får undervisning i egne, adskilte undervisningslokaler. Dette er fortsatt en utbredt måte å organisere tilrettelagt undervisning på, som Norge har fått kritikk av FN for.

Integrering går ut på at man utformer tiltak for den enkelte eleven, slik at hen kan tilpasse seg den ordinære skolen. Majoriteten anses som normalen og eleven som et avvik som man lager egne tiltak for. Inkludering, derimot, går ut på at hele undervisningssystemet utformes slik at det rommer mangfold, både når det gjelder fysiske omgivelser, faglig innhold, læreplaner og pedagogiske metoder.

Kjennetegnene på en inkluderende tilnærming

Et av kjennetegnene på et inkluderende utdanningssystem, er at alle elever skal bli sett som hele mennesker, med evne til læring, og at enhver elev skal støttes slik at hen kan nå sitt fulle potensial. Elevene skal møte respekt og kjenne seg verdsatt, inkludert og hørt. Elevene skal også få støtte som sikrer en god overgang til utdanning og yrkesliv og en mulighet til å delta i samfunnslivet.

Når vi legger menneskerettighetene til grunn, og tar på alvor hva de betyr for måten vi møter det enkelte barn og organiserer undervisningen på, blir det tydelig at det er nødvendig å jobbe aktivt for å rette fokus mot ressursene hos den enkelte elev og ha en inkluderende tilnærming til undervisningen og læringsmiljøet.

Refleksjonsspørsmål:

Menneskerettighetene – hva og hvorfor

Menneskerettigheter er rettigheter som verdenssamfunnet har blitt enige om at hvert eneste menneske skal ha. I dette kapittelet kan du lese om menneskerettighetenes opprinnelse, hva de handler om og hva målet med dem er.

Grunnleggende rettigheter

Det å ha en rettighet betyr at man har krav på noe fordi det er beskrevet i en lov eller en annen form for regelverk. Rettigheten kan gjelde enkeltpersoner eller grupper, og innebærer at en part, ofte myndighetene, har en plikt til å sørge for at rettigheten blir oppfylt.

Når vi snakker om menneskerettighetene i dette kurset, snakker vi om vår tids internasjonale menneskerettigheter som FN og andre internasjonale organisasjoner har vedtatt at hvert eneste menneske skal ha. Det gjelder grunnleggende rettigheter, som retten til mat, til frihet, til ikke å bli diskriminert, til å delta i samfunnet, til sikkerhet og til nødvendige minimumsstandarder som skal verne oss mot sult og nød. Menneskerettighetene skal sikre at menneskers grunnleggende behov blir oppfylt, og at vi kan ytre oss fritt uten frykt for vold og straff.

Menneskerettighetene er universelle. Det betyr at hvert eneste menneske har de samme rettighetene, og bygger på at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. Menneskerettighetene verner absolutt alle, uavhengig av kjønn, hudfarge, religion, etnisk tilhørighet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet. Målet med menneskerettighetene er å sikre alle mennesker menneskeverdige liv.

I vår tid og i vår del av verden tar vi gjerne slike rettigheter for gitt. Når vi tenker på hvert enkelt barn som blir født, er det naturlig for oss å tenke at disse barna har lik verdi og skal ha de samme universelle rettighetene. Samtidig vet vi at det er forholdene der de vokser opp som avgjør om barn får de samme mulighetene i livet. Dette bunner i om de vokser opp i velstand eller fattigdom, om de lever i områder med fred eller krig, med frihet eller ufrihet.

Lange tradisjoner

Vår tids tanker om frihet og menneskeverd har dype røtter i tidligere samfunn og kulturtradisjoner, helt fra før vår tidsregning. Begrepet menneskerettigheter oppsto først i opplysningstiden, med datidens fokus på ytringsfrihet, likhet for loven, religionsfrihet og demokrati. Fram til vår tid har det imidlertid kun vært en mindre elite som har nytt slike rettigheter, og mange folkegrupper har vært utestengt. Gjennom tidene har det vært stadige kamper der undertrykte grupper har kjempet for å få sine rettigheter befestet.

Under annen verdenskrig kulminerte diskrimineringen av folkegrupper med Hitlers raseteori og etnisk rensing. Folkemordene på jøder, romfolk, funksjonshemmede, homofile og andre grupper bunnet i tanken om den ariske rasens overlegenhet, mens andre grupper ble ansett som undermennesker.

Etter andre verdenskrig samlet verdenssamfunnet seg om at slike overgrep aldri måtte skje igjen, og at fred, frihet og menneskeverd måtte beskyttes. FN ble etablert i 1945 for å sikre internasjonalt samarbeid for fred og sikkerhet. Etter hvert ble FNs arbeid også dreid mot sosial og økonomisk utvikling og menneskerettigheter. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt i 1948. FN har i dag 193 medlemsland – det vil si at FN og menneskerettighetene har global tilslutning.

Verdenserklæringen er det viktigste grunndokumentet for våre menneskerettigheter i dag, med sitt tydelige verdigrunnlag basert på menneskeverd, likeverd og ikke-diskriminering. Verdenserklæringen tydeliggjør statenes ansvar for at alle innbyggere skal få oppfylt sine menneskerettigheter.

Verdenserklæringen og konvensjonene

FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter består av 30 artikler som definerer hva som menes med menneskerettigheter. Vi kan dele menneskerettighetene inn i to kategorier: De politiske og sivile rettighetene og de sosiale, økonomisk og kulturelle rettighetene. Eksempler på sivile og politiske rettigheter er retten til ikke å bli fengslet uten lov og dom, og til ikke å bli torturert, trosfrihet, stemmerett og ytringsfrihet. Eksempler på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er retten til arbeid, utdanning og en akseptabel levestandard.

Menneskerettighetene, slik de er beskrevet i Verdenserklæringen, er idealer uten juridisk bindende kraft. For å forplikte statene til å realisere rettighetene, jobbet FN videre med juridisk bindende konvensjoner. I 1966 vedtok FN konvensjonen om avskaffelse av rasediskriminering, konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Gjennom FNs arbeid med å følge opp menneskerettighetene ble det etter hvert klart at enkelte samfunnsgrupper fortsatt var særlig utsatt for menneskerettighetsbrudd. Man innså at disse gruppene trengte et tydeligere vern. For eksempel sier Verdenserklæringen at alle har rett til å gå på skolen, men i mange land får ikke jenter utdanning, eller skolene har hindringer som trapper og terskler som gjør at rullestolbrukere ikke kommer seg inn. FN vedtok å lage flere konvensjoner som konkretiserte menneskerettighetene for de gruppene som ble utsatt for slike menneskerettighetsbrudd.

Noen av disse konvensjonene er FNs barnekonvensjon, FNs kvinnekonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonene gjør det tydelig at både politiske rettigheter og sivile og økonomiske rettigheter skal innfris for de gruppene konvensjonene gjelder. De beskriver også hvordan rettighetene skal innfris.

De statene som slutter seg til konvensjonene forplikter seg til å innfri befolkningens menneskerettigheter, slik konvensjonene beskriver. FN har etablert egne komiteer som overvåker at statene overholder sine forpliktelser. 

---

”Hvor, når alt kommer til alt, begynner menneskerettighetene? På små steder, nær hjemmet – så nært og så lite, at de ikke sees på noen verdenskart. Men de er den enkelte persons verden, nabolaget han bor i, skolen eller høgskolen han går på, fabrikken, gården eller kontoret der han jobber. ”

– Eleanor Roosevelt 1958. Sitatet er forkortet og oversatt av Amnesty Norge.

---

Eleanor Roosevelt ledet arbeidet med å utforme komitéutkastet til FNs menneskerettighetserklæring, ratifisert i 1948. Roosevelt var politiker, aktivist og forfatter og var gift med USAs president Franklin D Roosevelt. Som førstedame levde Eleanor Roosevelt sitt eget politiske liv, med et sterkt engasjement for fredsarbeid, menneskerettigheter, likestilling og borgerrettigheter.

Visste du forresten at president Roosevelt brukte rullestol i hele sin 12-årige presidentperiode? Han fikk sykdommen Poliomyelitt som 39-åring, noe som førte til at han ble lammet i begge bena.

Refleksjonsspørsmål:

Hindringer i skoleløpet

Er du elev med funksjonsnedsettelser møter du mest sannsynlig mange hindringer hver eneste dag, gjennom hele skoleløpet. Den manglende muligheten til en likeverdig skolegang er et av temaene FN har vært bekymret for, i sin vurdering av hvordan Norge oppfyller funksjonshemmedes menneskerettigheter.

Avstand mellom idealene og virkeligheten

CRPDs artikkel 24 sier at funksjonshemmede skal ha tilgang til utdanning på lik linje med andre, slik at de kan lære og utvikle seg i tråd med egne evner og interesser, og få utviklet sitt potensial fullt ut, både faglig og sosialt. Skolene har en plikt til inkludering og tilrettelegging. Ser vi på den praktiske skolehverdagen for funksjonshemmede elever, er det stor avstand mellom disse idealene og virkeligheten. Nedenfor kan du lese litt om de største utfordringene funksjonshemmede elever møter i skolen.

Manglende universell utforming

Alt for mange skoler har fysiske hindringer som gjør at elever med bevegelseshindringer ikke har tilgang til undervisningslokalene. Dette kan dreie seg om utilgjengelige inngangspartier, klasserom, lekeområder og gamle bygg uten heis, eller heiser som står. Slike hindringer fører til at mange elever ikke får mulighet til å gå på nærskolen sin, eller ikke får deltatt i undervisningen enkelte fag. Konsekvensen er at disse elevene mister kontakten med nærmiljøet sitt og/eller ikke får undervisning i alle fag.

Segregering

Funksjonshemmede barn blir ofte tatt ut av ordinære klasser og får undervisning i egne grupper eller på spesialskoler, enten fordi skolene ikke har lokaler som egner seg eller fordi man har samlet all tilrettelegging i egne skoler eller grupper. Denne måten å organisere skolegangen på kalles segregering.

Segregeringen kan være omfattende, som når man oppretter egne skoler eller skolefløyer for barn som trenger tilrettelegging, eller delvis, som når undervisning i enkelte fag organiseres for seg. Veldig ofte ser vi også at skoleturer, gym eller heimkunnskap for eksempel, ikke er tilgjengelig for funksjonshemmede elever.

Det at barn og unge med funksjonshemning ikke får delta i skolens vanlige aktiviteter, er veldig vanlig. Konsekvensen av at elevene blir tatt ut av fellesskapet med sine jevnaldrende, er at de mister verdifull lek og sosial læring. I tillegg mister de andre elevene muligheten til å oppleve et naturlig mangfold. Funksjonshemmede blir helt usynlige i skolen og i livet for øvrig. Det gjør at det får vokse fram fordommer.

Vi vet at segregeringen øker utover i skoleløpet, det vil si at stadig flere barn faller utenfor fellesskapet etter hvert som de blir eldre. Det å bli eldre, medfører dermed økt utenforskap.

Mangelfull tilgang på tilpassede læremidler

Tilpassede læremidler kan være alt fra kommunikasjonshjelpemidler, lydbøker, hjelpemidler for synshemmede og for eksempel tekniske hjelpemidler som døråpnere og trappeheiser. Slikt utstyr mangler altfor ofte når funksjonshemmede elever begynner på skolen, og det tar gjerne lang tid å få det på plass.

For eksempel hører vi ofte om at lærebøker på punktskrift ikke kommer før etter eksamen, og at heis ikke blir montert før flere år ut i skoleløpet. Elevene som trenger bøker med punktskrift eller heis for å delta i undervisningen, risikerer å miste undervisning og muligheten til å delta sosialt.

Lav kvalitet på spesialundervisningen

I Norge har elever som trenger tilrettelagt opplæring, rett til spesialundervisning. Flere undersøkelser viser dessverre at mange elever som får spesialundervisning får undervisning med altfor lav kvalitet. Kjente utfordringer er at lærerne har lave forventninger til elevenes evner og utviklingsmuligheter.

Barneombudet lanserte i 2017 rapporten «Uten mål og mening», som handler om spesialundervisningen, slik elevene selv opplever den. Rapporten viser store mangler ved spesialundervisningen i norske skoler. Elevene beskriver at de ikke får den tilretteleggingen de trenger av skolen. Elevene forteller også om lærere som ikke har god nok kompetanse, verken faglig, pedagogisk eller relasjonelt. Ofte legges lista altfor lavt med tanke på å sette mål for elevens læringsutbytte. Et eksempel som går igjen, er elever med spesialundervisning som bruker skoletimene til å steke vafler i stedet for å lære fag.

For liten tilgang på assistanse

Elever som trenger praktisk bistand for å få gjennomført skolehverdagen, har rett til assistanse, men det er altfor ofte vanskelig å få den assistansen man trenger og har rett til. Det fører til at elever som trenger ekstra oppfølging ikke får det, og dermed mister muligheten til å delta på den måten de ellers kunne ha gjort.

Mobbing

Funksjonshemmede barn melder oftere om mobbing enn andre barn og unge. De har også færre venner og lever mer isolert enn andre.

Manglende medvirkning

Flere rapporter om funksjonshemmede barns opplevelser i skolen peker på at elevene ikke blir involvert i avgjørelser om egen skolegang og skolehverdag, og de blir heller ikke hørt om hva de selv ønsker og trenger. Avgjørelser blir tatt over hodet på dem, basert på voksnes vurdering av hva som er best. Men hvordan kan man vite hva som er barnets beste når barnet ikke er hørt? Når man ikke har gjort seg kjent med elevenes interesser, framtidsønsker og trivselsfaktorer?

Her er noen typiske eksempler: Elever blir oppfordret til å ta valgfag eller linjevalg som de ikke interesser seg for, fordi skolen har laget et tilrettelagt tilbud i akkurat det faget eller på akkurat den linja. Elever får ikke være med på klassetur, fordi man forutsetter at de ikke kan eller ønsker å være med.

Store ringvirkninger

Ekskluderende utdanning får store ringvirkninger for den enkelte elev. Uten fullført skolegang og utdanning står man dårligere rustet til arbeidslivet, til å kunne forsørge seg selv og leve et fullgodt liv som voksen. Risikoen er stor for å falle utenfor samfunnet.

Vi hører ofte funksjonshemmede fortelle om store hindringer i skoleløpet. De forteller om fysiske hindringer og manglende tro på hva de kan klare, som har ført til at de ikke har fått undervisning i alle fag. Mange har fått høre at de kan regne med et liv på uføretrygd, og har mistet troen på at de har noe å bidra med. Som unge voksne opplever de å komme til kort med tanke på å få utdanning og jobb. Konsekvensen er at unge mennesker utdannes til et liv i fattigdom og utenforskap. Det er svært alvorlig for den enkelte, men også for samfunnet som helhet.

Denne praksisen er et brudd med FN-konvensjonens krav til inkluderende utdanning, og det er også en stor urett mot hver enkelt elev. Hver gang dette skjer, bidrar det til å opprettholde et samfunn som forskjellsbehandler og diskriminerer en gruppe mennesker.

Kilder:

Refleksjonsspørsmål:

Funksjonshemmedes menneskerettigheter og hva vi ser

Fram til nå har vi vist at funksjonshemmedes menneskerettigheter blir brutt, og vi har også pekt på at disse menneskerettighetsbruddene ikke blir viet særlig mye oppmerksomhet. Mange av oss er ikke klar over forholdene, eller tenker ikke over at det er menneskerettighetsbrudd som skjer.

Menneskerettighetsbruddene vi ikke ser

Folk flest tror at funksjonshemmede i Norge ikke blir diskriminert. De vet ikke så mye om situasjonen, for eksempel når det gjelder tilgangen til offentlig transport. Samtidig er paradoksalt nok veldig mange opptatt av at funksjonshemmede skal bli beskyttet mot diskriminering.

Dette kom fram i en Fafo-undersøkelse fra 2016 om den norske befolkningens holdninger til ulike grupper i samfunnet, av forskeren Guri Tyldum (Guri Tyldum Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge 2. utgave Fafo-rapport 2019:26).

Kjersti Skarstad, som har skrevet doktorgradsavhandling, og deretter bok, om funksjonshemmedes menneskerettigheter, mener at vi har en tendens til å se på bruddene på funksjonshemmedes menneskerettigheter som naturlig og legitim forskjellsbehandling. Vi aksepterer at det skjer, fordi vi tenker at det bare må være slik. (Kjersti Skarstad: Funksjonshemmedes menneskerettigheter, Fra prinsipper til praksis. Universitetsforlaget 2019.)

Forståelsen av funksjonsnedsettelse som feil med folk

Når vi tenker på funksjonshemmede, har det vært vanlig å fokusere på individets skade eller sykdom. Dette kalles for den medisinske forståelsen av funksjonsnedsettelse. Når vi bruker dette perspektivet fokuserer vi mest på feil og mangler, og som følge av det – på alt personen ikke kan, mestrer, evner og klarer. Og fra dette ståstedet aksepterer vi premisset om at dette mennesket, som vi har definert som syk eller skadet, heller ikke kan delta i de aktivitetene eller det fellesskapet som andre deltar i. Dette tenker man nærmest som naturgitt og noe som ikke kan endres. Og dermed gjenkjenner vi det heller ikke som menneskerettighetsbrudd når funksjonshemmede blir hindret i samfunnsdeltakelse.

Slike oppfatninger kan vi kjenne igjen som fordommer som mange har til funksjonshindrede. Fordommer dreier seg ikke bare om direkte mobbing, hets og hatprat, men også om å sette merkelapper på folk, uten å kjenne dem, eller ikke å stille de samme forventninger til dem som til andre.Vi plasserer folk i en bås basert på noen få ytre trekk. Vi ser først og fremst rullestolen som Marie bruker og definerer henne som rullestolbruker og tillegger henne egenskaper ut ifra det vi ser i stedet for å se mennesket Marie som bruker en rullestol for å bevege seg fra A til B.

Mange tar utgangspunkt i at det er veldig mye en person i rullestol eller en som er kraftig synshemmet ikke får til på grunn av funksjonsnedsettelsen. Ofte blir disse fordommene generalisert. Vi tenker at personen det gjelder, eller hele gruppen funksjonshemmede ikke kan gjøre det som andre kan – delta i arbeidsliv og utdanningsløp, stifte familie eller være aktiv i idrett, politikk eller kulturliv. Vi tenker at det er naturlig at Marie er uføretrygdet, fordi hun sitter i rullestol, helt uavhengig av hvilke evner og interesser hun har. Vi ser til og med mange eksempler i media og i sosiale medier på at enkelte mener at funksjonshemmede ikke kan forvente så mye av livet som andre, og krever for mye når de ber om å få lovfestede rettigheter innfridd.

De forestillingene om funksjonshemmede som vi snakker om her, finnes ikke bare i folks hoder. Disse fordommene har også i stor grad preget hva slags politikk myndighetene fører og hvilke tiltak og løsninger som settes i verk i samfunnet. Når man retter fokus mot feilen med folks kropper, blir løsningen deretter – på medisinske og kroppslige tiltak og ikke på hvordan vi kan innrette samfunnet slik at alle kan delta. Vi har blitt vant til å tenke at tiltak for funksjonshemmede handler om rehabilitering, hjelpemidler og særtiltak heller enn å sørge for at alle får de samme mulighetene til utdanning, jobb, et sosialt liv, medbestemmelse og alt annet som utgjør et fullverdig liv.

Den medisinske forståelsen av funksjonsnedsettelse er et resultat av store medisinske og tekniske framskritt i forrige århundre. Disse framskrittene gjorde det mulig å redde liv, behandle og bidra til bedre velferd for veldig mange mennesker. Det er veldig bra. Problemet er at perspektivet henger igjen i måten vi utformer tiltak på i dagens samfunn. Og det står til dels i motsetning til de humanistiske, demokratiske og menneskerettslige idealene som vi bygger samfunnet på i dag.

Den relasjonelle forståelsen av funksjonsnedsettelse

I flere tiår har funksjonshemmedes organisasjoner og forskere som har jobbet med samfunnsforholdene for funksjonshemmede, tatt til orde for at den medisinske forklaringsmodellen må erstattes av en relasjonell forståelse av funksjonsnedsettelse. En relasjonell forståelse av funksjonsnedsettelse går ut på at funksjonsnedsettelsen ikke først og fremst er en egenskap ved en person, men noe som oppstår i forholdet mellom personen og samfunnet hen lever i. Vi kan belyse dette med noen eksempler.

Mange av oss som lever i dag ville vært sterkt funksjonshemmet og hatt dårlige livsutsikter hvis vi levde for tohundre år siden. I et jordbruks- og industrisamfunn med dårlig utbygd helsevesen, lå du for eksempel dårlig an hvis du var kraftig nærsynt og/eller hadde astma. Du kunne fått vansker med å jobbe og forsørge deg. I dag, derimot, har briller og kontaktlinser blitt allemannseie, noen velger til og med å ta synskorrigerende operasjoner. Vi har god tilgang på astmamedisiner. Det samme gjelder for mange andre tilstander som kunne vært sterkt funksjonshemmende og til og med dødelige i tidligere tiders samfunn. Vi definerer dem ikke som sykdom eller funksjonsnedsettelse i dag. Vi tar for gitt at de av oss som har kropper med slike tilstander har mulighet til full livsutfoldelse og tilgang til alle samfunnets arenaer.

Hensikten her er ikke å bagatellisere de plagene som mange har. Poenget er å vise at den forståelsen vi har av hva som er sykdom og funksjonsnedsettelse avhenger av hva slags samfunn vi lever i, og er noe som kan forandre seg. Derfor er det også mer hensiktsmessig å rette oppmerksomheten mot samspillet mellom individ og samfunn når vi definerer hva funksjonsnedsettelse er. Og når vi skal lage løsninger, så kan og bør vi alltid se etter hva vi kan gjøre på samfunnsnivå slik at alle kan delta på en likeverdig måte.

Et menneskerettslig perspektiv på funksjonsnedsettelse

Konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter gjør nettopp dette. Konvensjonen innebærer et paradigmeskifte, det vil si at den presenterer et nytt syn på funksjonshemmede. Den legger til grunn et menneskerettslig perspektiv på funksjonsnedsettelse. Konvensjonen sier tydelig at funksjonshemmede har akkurat de samme rettighetene som andre og at de skal beskyttes på lik linje med andres rettigheter. Videre sier konvensjonen at dette innebærer rettigheter på alle livsområder og i hele samfunnet. Den sier at funksjonshemmede, på lik linje med alle andre, har rett til å leve som frie og hele mennesker.

Med det innebærer konvensjonen en forståelse av funksjonshemming som en naturlig del av et menneskelig mangfold. Den legger til grunn at vi mennesker er ulike, men like mye verdt. Våre grunnleggende menneskerettigheter skal innfris, uavhengig av hva slags kropp vi har.

Denne måten å tenke omkring funksjonshemmedes rettigheter på, bygger også på tanken om at alle mennesker er gjensidig avhengige av hverandre og at rettigheter oppfylles ved at den enkelte får støtte fra fellesskapet. Slik kan vi bygge et samfunn der alle menneskers rettigheter blir innfridd – et demokratisk og humant samfunn.

Refleksjonsspørsmål:

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon (CRPD)

Menneskerettigheter er rettigheter alle mennesker har, uavhengig av hva slags kropp vi har, hvem vi elsker, hva vi tror på og hvor vi kommer fra. Rettighetene er beskrevet i flere internasjonale dokumenter.

Grunnleggende dokumenter om menneskerettighetene

Menneskerettighetene er beskrevet i FNs verdenserklæring fra 1948 og utdypet i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter fra 1966.

FN har også vedtatt flere konvensjoner som utdyper menneskerettighetene for grupper som det har vist seg at er særlig utsatt for menneskerettighetsbrudd. Noen av dem er FNs barnekonvensjon, FNs kvinnekonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs konvensjon for funksjonshemmede. Disse konvensjonene gjør det tydelig at både politiske rettigheter og sivile og økonomiske rettigheter skal innfris for de gruppene konvensjonene gjelder, og beskriver også hvordan rettighetene skal innfris.

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon – CRPD

I 2006 vedtok FN Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon, som på engelsk heter the Convention on the Rights of Persons with Disabilities, ofte forkortet til CRPD. Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2006 og tro i kraft i 2008.

Funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon stiller krav til hvordan stater skal legge til rette for at funksjonshemmedes rettigheter blir innfridd på lik linje med andres.

Funksjonshemmedekonvensjonen slår fast at funksjonshemmede har akkurat de samme rettighetene som andre og at disse rettighetene skal beskyttes på lik linje med andres rettigheter. Den inneholder altså ikke særlige rettigheter for funksjonshemmede, men nøyaktig de samme universelle rettighetene som verdenserklæringen. For eksempel er retten til ytringsfrihet, politisk deltakelse, arbeid og utdanning omtalt i hver sin artikkel i verdenserklæringen og utdypes i hver sin artikkel i funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon.

Konvensjonen skal blant annet sikre retten til frihet, sikkerhet, likestilling og ikke-diskriminering, deltakelse og muligheten til å bestemme over eget liv. Dette innebærer rettigheter på alle livsområder og i hele samfunnet, som blant annet rett til utdanning og arbeid, rett til sosial deltakelse og bevegelsesfrihet, retten til tilgjengelighet og hjelpemidler, samt deltakelse i offentlig og politisk liv. Konvensjonen er også tydelig på hva disse rettighetene innebærer i praksis, og er et godt verktøy for arbeidet med å oppfylle menneskerettighetene.

Norge ratifiserte konvensjonen i 2013. Det vil si at norske myndigheter er forpliktet til å følge opp og innfri funksjonshemmedes menneskerettigheter, inkludert å drive opplæring av alle som har et ansvar for funksjonshemmedes liv og utvikling. Per juni 2024 er det 190 stater som har ratifisert CRPD-konvensjonen. Konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter innebærer det vi kaller et paradigmeskifte, det vil si et nytt perspektiv på funksjonshemmede. Når den sier at funksjonshemmedes menneskerettigheter skal oppfylles på lik linje med andres rettigheter, sier den også at funksjonshemmede skal kunne leve som frie og hele mennesker – som fullverdige borgere med rettigheter og plikter. Dette innebærer et syn på funksjonshemming som en naturlig del av det menneskelige mangfoldet, i stedet for å fokusere på sykdom og annerledeshet. Dette perspektivet på funksjonshemming er grunnleggende for at menneskerettighetene skal bli oppfylt. Les mer i artikkelen Funksjonshemmedes menneskerettigheter og hva vi ser

Utdypende kommentarer og erklæringer – skole

Hver menneskerettighetskonvensjon har en komité, bestående av eksperter på konvensjonens område. Komiteene har ansvar for å sjekke om statene oppfyller konvensjonenes krav. Hvert fjerde år må statene rapportere til komiteen og møte i Genève til en høring. FNs komité for funksjonshemmede (CRPD-komiteen) overvåker statenes oppfyllelse av funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon.

Komiteene kan også gi utdypende kommentarer til enkelte artikler eller tema i konvensjonen, når det er behov for det. CRPD-komitéen har for eksempel utdypet artikkel 24 om utdanning, i dokumentet CRPD General comment No. 4 (2016). FN har også vedtatt det som kalles Salamanca-erklæringen – en internasjonal avtale som gir retning for organiseringen og planleggingen av en skole for alle.

Refleksjonsspørsmål: